Profesjonsstyring – den viktige styringsformen i helsevesenet

Styring gjennom formelle krav til kvalifikasjoner er en form for egenstyring og gruppestyring som sikrer nødvendig autonomi i arbeidsrollen. Forpliktelsen til å gjøre en god jobb for pasienten, er viktigere enn helsearbeiderens egen vinning.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Eva C. Backer

Kronikk: Eva C. Backer, helseinformatiker og sykepleier

FOR ÅTTE ÅR siden skulle jeg overfor sykehusets direktører anbefale tre tiltak på legemiddelområdet. Målet med det ene tiltaket var at sykepleierne skulle få mer tid til pasientnære oppgaver. Etter presentasjonen spurte den ene direktøren: «Du sier at studien viser at sykepleierne kan spare minst ti minutter per vakt. Hvordan vet man at de vil bruke den tiden på pasientene og ikke heller ta seg en ekstra kopp kaffe?»

Spørsmålet overrasket meg. Helsearbeidere jobber under tillit. Var det ikke tillit lenger dersom de fikk mer tid? Hvem kunne tenke sånn? Hva skulle jeg svare?

I flere år etterpå irriterte det meg at jeg ikke klarte å forklare hvorfor helsearbeidere flest vil bruke nyvunnet tid på pasientene, inntil jeg oppdaget professor Tor Busch og hans kunnskap om økonomistyring og verdibasert ledelse.

AUTONOMI OG SKJØNN. Først litt om helsearbeid, gjenfortalt fra litteraturen: «Medisinsk behandling er kunnskapsintensivt arbeid, preget av dynamiske og sosiale prosesser, og situasjoner som oppstår, blir løst på måter som ikke fullt ut er forutsigbare. I vurderingene som foregår rundt helsehjelp, kombinerer helsearbeideren sin spesialiserte kompetanse og profesjonelle krav til yrkesutøvelse»:

  • … med ulike rammer og føringer, og
  • … med pasientens individuelle behov og ønsker (Tor Busch, 2012)

Spesielt i situasjoner preget av usikkerhet, tvetydighet, komplekse eller unike situasjoner, vil den formelle, beskrevne kunnskapen ikke være tilstrekkelig (Erik Irgens, 2010).

Behov for autonomi og skjønn altså.

MANGE STYRINGSSYSTEMER. Men hva da med styring? Behovet for å kunne velge fremgangsmåte knyttet til kontekst og individ, gjør det vanskelig med regelstyring. Rutiner, prosedyrer og andre regler er svært viktige i helsevesenet, men ofte kun veiledende.

Profesjonsstyring fungerer godt når organisasjonen har kompetente og samvittighetsfulle medarbeidere. Utdanning og spesialisering sikrer dette

Videre er mål- og resultatstyring ikke uvanlig i helsevesenet, men det er vanskelig å måle helsearbeid på en god måte. Jobben som gjøres er komplekst, kropp og sinn oppfører seg ofte irriterende uforutsigbart, og resultatet er avhengig av en rekke forhold som helsearbeideren ikke rår over: Hvilket tidspunkt i sykdomsutviklingen individet oppsøker helsevesenet, i hvilken grad vedkommende følger behandlingen, multisykdom, medfødt og ervervet immunforsvar, og så videre.

Helsevesenet har ikke ett styringssystem, men mange styringssystemer i form av styringsformene over, økonomiske og organisatoriske rammer, strategiske dokumenter, oppdragsdokumenter, helsevesenets verdigrunnlag, lovverket osv. Men det som ville vært et svar til direktøren med det overraskende spørsmålet var den mindre kjente, men svært viktige og veletablerte styringsformen:

PROFESJONSSTYRINGEN. Styring gjennom formelle krav til kvalifikasjoner (Busch 2012), er en form for egenstyring og gruppestyring som sikrer nødvendig autonomi i rollen. For utenforstående kan denne styringsformen virke usynlig. Og ifølge Busch: … «… ulike aktører kan bli usikre på om det er tilstrekkelig styring. Resultatet kan bli et press på i større grad å implementere andre former for styring».

For at denne styringsformen skal fungere godt, må organisasjonen ha kompetente og samvittighetsfulle medarbeidere. Profesjonsutdanningen og den videre spesialiseringen skal sikre dette. Først skjer det en selv-seleksjon, mange velger seg til et profesjonsyrke som de tror de vil egne seg til. I tillegg til å utvikle kunnskap og kompetanse i selve utdanningsløpet, testes egenhet for yrket/personlige egenskaper videre i flere omganger.

Mye praksis og ekspert-/novise-læring er viktig for å utvikle den spesielt vanskelige delen; å tolke situasjoner riktig, prioritere, og deretter velge den fremgangsmåten man tror vil egne seg i situasjonen.

FORPLIKTELSEN. I helseyrkene står sosialiseringen, med tanke på sentrale verdier og etisk regelverk, spesielt sterkt. I sum innebærer dette at for helsearbeidere er forpliktelsen til å gjøre en god jobb, viktigere enn å oppnå egen vinning (Busch 2012). Lite er viktigere enn pasienten. Derfor vil de gå til pasienten når de får ti minutter ekstra.

Endringsarbeid i organisasjoner med høy grad av profesjonsstyring må ta hensyn til denne styringsformen for å lykkes. Å understøtte profesjonsstyringen, betyr at helsearbeiderne må involveres i enda større grad enn i dag, og vi må videreutvikle den mest mulig effektive måten å involvere dem på.

Metoder og profesjonelle standarder som legges til grunn i helsearbeidet, bør fortsatt tas av profesjonene selv.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren har skrevet masteroppgave om innføring av kliniske standardsystemer (2018, NTNU). Hun er rådgiver i Avdeling for innovasjon og virksomhetsarkitektur i Helse Vest IKT, men presiserer at synspunktene i kronikken er hennes egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgiverens standpunkter.

Dagens Medisin 15/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

Powered by Labrador CMS