Diagnoser – for fag eller folk?

En diagnose bør ikke oppfattes som en hvilepute, men som et øyeblikksbilde av en persons helsetilstand.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Elisabeth J. Fjellbekkmo

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Elisabeth J. Fjellbekkmo, psykolog ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk, Helgelandssykehuset i Mosjøen

BEGREPET DIAGNOSE har siden det gamle Egypt blitt brukt for å forene teori og praksis med hensikt om å hjelpe pasienten. Folk flest tenker nødvendigvis ikke over etymologien til vårt språk. Derfor ønsker jeg med hensikt om ettertanke for leseren gjøre nettopp dette: Diagnose, av gresk dia (gjennom) og gnosis (kunnskap).

Gjennom kunnskap skal den lærde så objektivt som mulig sammenfatte informasjon for bruk til hensiktsmessig praksis. I helsevesenet gir det seg utslag i koder og medfølgende beskrivelser om årsak, virkning og prognose. Slik kunnskap er nyttig for både behandler og pasient, og kan bidra til større forståelse av hva som kreves for å endre den uhensiktsmessige tilstanden.

Likevel brukes diagnostiske betegnelser også uten hensiktsmessig motiv, angivelig uten tilstrekkelig kunnskap om årsak, virkning eller konsekvens.

FORSTÅELSE. I poliklinikken har jeg møtt pasienter som beskriver en lettelse ved endelig å kunne begrepsfeste, og forstå, sin tilstand gjennom diagnoser. Jeg har også møtt pasienter som allerede før utredningen har en klar mening om hvilke diagnoser de har. I slike tilfeller kommer pasienten inn med en forutinntatthet om at deres lidelsestrykk oppnår de samme kriteriene som representeres i diagnostiske system.

I en poliklinisk setting anser jeg ikke dette som særlig problematisk. Likevel sitter jeg igjen med en bismak og et inntrykk av at diagnoser i større grad har blitt omgjort til begrep for beskrivelse av menneskets bevissthet om kroppslige og emosjonelle normalfunksjoner.

Blir diagnoser i større grad omgjort til begrep for å beskrive menneskets bevissthet om kroppslige og emosjonelle normalfunksjoner?

NATURLIG SNARVEI? Hva er problemet med at Hvermannsen benytter seg av diagnostiske begrep? Jeg kan forstå hvordan enkeltbegreper som «depresjon» eller «angst» blir en naturlig snarvei for å unngå å måtte gå inn i mer personlige beskrivelser av hvordan det gitte reaksjonsmønsteret utspiller seg. Utfordringen blir straks klarere når jeg opplever en differanse mellom min faglige forståelse av diagnoser og måten begreper brukes i dagligtalen.

Dette misforholdet kan videre påvirke hvordan vi i hverdagen forholder oss til disse begrepene. For er virkelig angst det samme som angst? Og kan depresjon vare bare i én dag?

ULV, ULV. Folk flest kjenner til de vanligste diagnosene og har forståelse for at dette er tilstander med behov for faglig veiledning. Feilaktig bruk kan på denne måten bidra til både en overrapportering og en underkommunisering av hva den enkelte har behov for. For å unngå situasjoner likt gutten som ropte ulv, kan det derfor være viktig å holde det hverdagslige og kliniske adskilt.

Diagnosen bør ikke oppfattes som en hvilepute, men som et øyeblikksbilde av en persons helsetilstand.

Dagens Medisin 14/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

Powered by Labrador CMS