Vi unngikk italienske tilstander

Kronikk: Randi-Luise Møgster, viseadministrerende direktør i Helse Bergen HF/ Haukeland universitetssjukehus
Guttorm Brattebø, professor ved Universitet i Bergen og seksjonsoverlege ved Kirurgisk Serviceklinikk, Haukeland universitetssjukehus

ANTALLET PASIENTER med behov for intensivmedisinsk behandling under Covid-19-pandemien har til nå ikke oversteget kapasiteten i våre sykehus. Dødeligheten av pasientene i sykehus har heller ikke vært så høy som man fryktet, noe spesialisthelsetjenesten har høstet anerkjennelse for. Vi mener at nøkkelen til at koronapandemien hittil har vært håndterlig for sykehusene, har vært en velfungerende primærhelsetjeneste. Dette må anerkjennes.

Siden begynnelsen av mars har Helse Bergen og kommunehelsetjenesten i vårt område samarbeidet aktivt med å legge planer for hvordan vi skulle møte en eventuell stor mengde av akutt syke pasienter som følge av pandemien. Heldigvis har vi så langt ikke opplevd en bølge av slike pasienter – takket være strenge smitteforebyggende tiltak.

BEHANDLINGEN. I Helse Bergen har vi således i ti-ukersperioden fra 1. mars hatt totalt 70 inneliggende Covid-19-pasienter, og 13 av dem har fått intensivbehandling. På det meste var syv pasienter innlagt ved intensivavdelingen samtidig, og tre av de inneliggende pasientene døde. Om vi sammenligner oss med andre land i Europa, er dette lave tall, og mye lavere enn det vi fryktet da de første pasientene begynte å bli innlagt i sykehus.

Selv om mer enn 235 pasienter i Norge har mistet livet grunnet den svært smittsomme virussykdommen, viser tallene fra Folkehelseinstituttet at omtrent 60 prosent av dødsfallene har skjedd utenfor sykehus, som oftest i sykehjem. Pasienter har fått god og lindrende behandling i sykehjemmene der de bor, fordi det ikke finnes kurativ behandling å tilby. 

BELASTNINGEN. De kommunale helsetjenestene har således tatt ansvar for et stort antall pasienter, både med hensyn til virustesting, smittekartlegging, diagnostisering og behandling av lettere sykdomstilfeller, slik at disse ikke ble innlagt i sykehus. 

Vi har derfor sett et relativt lavt antall innleggelser i sykehus, og at de pasientene som legges inn, er dem som trenger utredning og behandling for Covid-19 på spesialisthelsetjenestenivå. Hvor har vi så langt sett den største belastningen på helsetjenestene? Jo – i kommunene! 

SAMSPILLET. Tidligere statsminister Jan P. Syse skal ha uttalt at «Vi må henge sammen, eller ble hengt hver for oss». Derfor er det er så viktig at de ulike aktørene sine planer henger sammen, for ellers er det ikke sikkert at vi klarer å løse oppgavene vi skal. Og det var dette vi ønsket å oppnå da vi, sammen med de 18 kommunene i Helse Bergens opptaksområde, la planene for hvordan vi sammen skulle håndtere en epidemi som kunne bli veldig omfattende.

En annen utfordring er at disse kommunene er ganske ulike. Derfor må planverk ta utgangspunkt i de lokale forhold, som jo den enkelte kommune best kjenner til. De har vært på tilbudssiden med bidrag i en god og åpen dialog om hvordan vi skulle møte Covid-19 pandemien.

ANSVARET. Vi opplevde at kommunene tok ansvar og organiserte tjenester; opprettet egne korona-sengeposter i sykehjem, organiserte koronatelefon-tjenester, la til rette for ivaretakelse og behandling av alle pasienter som ikke trenger spesialisthelsetjenester, og lot være å legge inn dem som trolig hadde liten forventet nytte av sykehusbehandling. 

Samtidig har kommunene også tatt imot alle utskrivingsklare pasienter uten Covid-19 relaterte tilstander fra vårt sykehus, og akseptert behandlingsoppgaver som i mange andre land ville ha vært lagt til spesialisthelsetjenesten.

Kommunehelsetjenesten har nok måttet foreta vanskelige prioriteringer. Dette gjelder anskaffelse av smittevernutstyr, hvor den gjeldende fordelingsmodellen er nasjonalt bestemt. Man måtte vurdere hvordan tilgjengelig personell mest effektivt kunne utnyttes, og hvilke kommunale oppgaver som måtte nedprioriteres.

LOJALITETEN. Våre 18 kommuner har også stått i krevende situasjoner med smitteutbrudd i sykehjem, personellmangel, og mange ulike krav og ønsker fra befolkningen. Innledningsvis var det en del uklarheter rundt testmuligheter og begrenset tilgang til smittevernsutstyr. Likevel har kommunene vært lojale mot nasjonale retningslinjer både når det gjelder testkriterier og bruk av smittevernsutstyr. Vi vet det må ha vært krevende å skulle prioritere mellom ansatte, brukere – og pårørendes bekymringer og ønsker.

Samtidig har vi erfart at kommunene har vært villige til å tilrettelegge for tilsynsordninger i barnehager og skoler, slik at både våre og andre ansatte med samfunnskritiske funksjoner har kunnet gå på jobb selv om de har hatt behov for barnepass.

Våre 18 kommuner rigger seg nå for massetesting av befolkningen – enda et oppdrag på vegne av samfunnet med mål om både å identifisere smittede, begrense smittespredning og dermed overbelastning av helsetjenestene. 

RESPEKTEN. I Helse Bergen sitt opptaksområde har vi over mange år hatt et svært godt samarbeid med kommunehelsetjenesten, dette har vi hatt god bruk for under pandemien. Vi har derfor kunnet benytte eksisterende strukturer og styrke våre møtepunkter. I felleskap har vi så kunnet prioritere og diskutere ulike utfordringer underveis. Dette samarbeidet har bygget på respekt og anerkjennelse av hverandres roller og ansvarsområder. Vi samarbeider således i dag både om personell, smittevernutstyr og pasientflyt, og har i felleskap tilrettelagt for massetesting for virus i befolkningen.

Hele veien har vi opplevd kommunene som velvillige, konstruktive og med en innstilling om å ivareta sitt oppdrag i samarbeid med oss. Vi vet av erfaringer fra andre land at bildet kunne ha sett helt annerledes ut dersom vi ikke hadde hatt en så god primærhelsetjeneste.

LÆRDOMMEN. Erfaringene fra andre deler av Europa er også at fraværet av en primærhelsetjeneste som effektivt kunne sortere pasienter slik at kun de sykeste ble sendt videre til sykehus, gjorde at sykehusene raskt ble overfylt av pasienter. Dette resulterte i kaotiske tilstander der systemene nesten brøt sammen og forholdene lignet mest på en krigssituasjon. 

Det samme budskapet er understreket i de erfaringene som det norske helseteamet gjorde under sitt opphold i Nord-Italia. Sykehusene hadde ikke hatt tid til å planlegge for den situasjonen som nærmest oppsto over natten, og hvor pasientbølgen som skyllet inn over sykehusene nesten ikke var til å begripe.

KVALITETEN. Vi oppfordrer til at det fra nasjonalt hold settes et større fokus på den svært viktige oppgaven kommunene gjør. Vi har fått daglige rapporter fra situasjonen i sykehusene, men mindre om den store innsatsen som legges ned i kommunene. Videre hører vi lite om det høye faglige nivået på tjenestene som leveres i kommunene, og om de krevende etiske refleksjoner og prioriteringer som daglig gjøres, basert på kompetanse og faglig integritet.

Fra sykehusets side er vi både imponert og takknemlig, og vi håper vi klarer å formidle dette i de mange møtene vi har med dere. Vi ønsker velkommen videre meningsbryting og gode diskusjoner om fordeling av roller og oppgaver mellom oss, også etter pandemien. Men akkurat nå ønsker vi at flere får høre om den viktige og riktige innsatsen kommunehelsetjenesten gjør i den pågående pandemien.

SAMFUNNSOPPDRAGET. La oss derfor fortsette med å samarbeide på denne måten når pandemien er over. Vi må oppsummere kunnskap, se på nasjonale føringer, vurdere egne ressurser og mangler, fortsette med å drive opplæring, og sammen finne kreative og effektive løsninger.

På den måten kan vi løse det samfunnsoppdraget vi har.

Etter tilgang på rent vann og mat, er helse den mest grunnleggende forutsetningen for et godt liv i et velfungerende samfunn.

Oppgitte interessekonflikter:
Randi-Luise Møgster er også leder for Pandemikoordineringsgruppen mellom sykehus og kommuner i Helse Bergens opptaksområde.
Guttorm Brattebø var sjeflege for det medisinske teamet som Norge sendte til Lombardia i Nord-Italia i april.