Etikken – og hensynet til det enkelte mennesket

Prioriteringsetikken bygger på hensynet til det enkelte mennesket. Det finnes en klar plass for humanitære hensyn i prioriteringsetikken. Alle mennesker, både dem vi ser og ikke ser, har en historie, et ansikt – og skal behandles med lik respekt og verdighet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Ole Frithjof Norheim

Kronikk: Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Bergen senter for etikk og prioritering (BCEPS), Universitetet i Bergen (UiB) og leder av Bioteknologirådet

MANGE SPØR MEG om ikke prioriteringsetikken bør inkludere humanitære hensyn. Kan det være etisk rett at man ikke tilbyr beste behandling til alvorlig syke pasienter – i verdens rikeste land?

Mediene tar ofte opp enkeltsaker om alvorlig syke pasienter som ikke tilbys den beste tilgjengelige behandling. Det er enkelt å sette seg i denne personens sted og ha empati med ønsket om å få tilgang til en ny behandling som kan gi håp om forlenget levetid eller mindre lidelse.

Det er også enkelt å ha sympati med behandlende lege som kanskje ikke har anledning til å tilby slik behandling fordi dette er bestemt av andre høyere opp i systemet.

Kanskje har den overordnede vurdering vært at nytten er for liten, kanskje viser vitenskapelige studier at det bare er tre av hundre som vil ha effekt av behandlingen. Det finnes bedre alternativer å bruke knappe ressurser på.

HUMANITÆRE HENSYN. Det er her tanken om humanitære hensyn kommer inn. Ansikt til ansikt med døden, bør ikke legen kunne tilby et håp? Er det riktig å trekke inn vitenskapelige studier og tørre tall? Bør det ikke være plass til menneskelige hensyn i slike beslutninger?

Les også: Vil vi ha sosiale forskjeller i medisinsk behandling?

Mitt svar er at prioriteringsetikken bygger på hensynet til det enkelte mennesket. Det finnes en klar plass for humanitære hensyn i prioriteringsetikken. Alle mennesker har en historie, et ansikt, og alle skal behandles med lik respekt og verdighet. Når jeg sier alle, mener jeg alle, både dem vi ser og dem vi ikke ser rett foran oss.

LIKEBEHANDLING. Det betyr i praksis at like tilfeller skal behandles likt. Vi må ikke gjøre forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker – som Alf Prøysen sang om.

  • Likebehandling handler også om mer enn forskjellen på rik og fattig.
  • Likebehandling betyr også at det er urettferdig om én pasient får hjelp hvis det finnes andre som dermed ikke får hjelp og denne eller disse andre kunne ha vært hjulpet mer.

KUNNSKAP. I den norske helsetjenesten er vi enig om at nytten av hjelpen må vurderes ut ifra beste tilgjengelige kunnskap. Sykehus blir ofte omtalt som store kunnskapsbedrifter. De som tar beslutninger, har ansvar for alle sine pasienter, og de må vite om tilbudet de gir, har effekt – og hvor stor nytten er.

På samme måten vil prioriteringsetikken alltid sammenligne ulike alternativer samtidig. De som tar beslutninger, kan ikke være enøyde, de må se helheten.

ETISK ARBEIDSDELING. Prioriteringsetikken binder sammen beslutninger som tas på minst tre ulike nivåer:

Vi ønsker ikke at helseministeren skal bestemme over enkeltpasienter – eller at enkeltleger skal bestemme størrelsen på helsebudsjettet

  • Stortinget som bestemmer budsjettet til helsetjenesten,
  • ledere som får rammer og som setter rammer,
  • helsepersonell som tar tusenvis av beslutninger innenfor rammene som er satt.

Det etiske ansvaret er fordelt litt ulikt mellom disse tre nivåene. Helsepersonell har ansvar for å ta gode beslutninger for sine pasienter innen sine rammer. Lederne har ansvar for å sikre rettferdig og effektiv fordeling av ressurser mellom alle grupper de har ansvar for. Stortinget fordeler våre felles ressurser mellom helse, skole, veibygging, kultur og alle andre poster på statsbudsjettet.

HUMANITÆRE HENSYN. Hvor er det rom for de menneskelige, omsorgsfulle vurderingene? Jeg mener de kommer inn på alle tre nivåer, men på forskjellig vis. Mest tydelig, selvsagt, ansikt til ansikt med pasientene. De som jobber med pasienter, blir – og bør bli – berørt av menneskelige behov. De har et etisk ansvar for å gjøre det de kan for sine pasienter, og hvis rammene ikke strekker til, bør de si fra til sine ledere.

Lederne har ansvar for helheten innen sitt ansvarsområde, og hvis rammene ikke strekker til bør de si fra til sine overordnede, til syvende og sist Helseministeren og Stortinget. Men vi ønsker ikke at helseministeren skal bestemme over enkeltpasienter eller at enkeltleger skal bestemme størrelsen på helsebudsjettet. Vi har altså en faglig, administrativ, politisk – og, vil jeg si – etisk arbeidsdeling. 

OVERKJØRING? Alle tre nivåer tar hensyn til enkeltmenneskers ve og vel, slik at de som trenger det mest, kan få mest hjelp. Samtidig må vi huske at komplekse systemer ikke er perfekte. De humanitære hensyn kan lett bli overkjørt av andre tunge hensyn.

Særlige humanitære hensyn må det være rom for på alle nivåer. Men først og fremst trenger vi gode og åpne prosesser for prioritering, vi trenger klare kriterier, vi trenger etisk reflekterte helsearbeidere, og vi trenger ledere som tar ansvar for prioritering.

Dagens Medisin 03/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS