Trygghet må settes foran naivitet

Innlegg: Åshild Bruun-Gundersen, helsepolitisk talsperson i Fremskrittspartiet

DEBATTEN OM hvorvidt helsepersonell skal ta ansvar for sine grovt uaktsomme handlinger i tjeneste, har ført til at noen interessegrupper har tatt til orde for å avvikle straff og reaksjonsformer overfor helsepersonell i sin helhet.

Sist ute var lege Ingebjørn Bleidvin som, i en kronikk i Bergens Tidende, hevder at han vil møte mitt utspill med å sitere Helsepersonelloven. Da kan det være en fordel å sitere den riktig. Helsepersonellovens §67 sier at strafferammen for helsepersonell, som med forsett eller grov uaktsomhet overtrer bestemmelser i loven, eller i medhold av den, er bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Dette er en svært mild reaksjonsform, og den blir i liten grad praktisert.

«INGEN» STRAFFES. Leger og sykehus har i dag liten grunn til å frykte straff for grov feilbehandling. Førsteamanuensis Olav Molven står bak en grundig undersøkelse, som er gjennomført i Norge for å kartlegge hva som skal til for at Statens helsetilsyn råder politiet til å straffeforfølge leger og sykehus/foretak for uforsvarlig behandling av pasienter.

Molvens undersøkelse gjelder perioden 2002–2008, og oversikten viser at det innledes straffesak mot leger eller sykehus i mindre enn én av 100 tilsynssaker. Vi har i realiteten et system der «ingen» straffes, fordi Statens helsetilsyn svært sjelden råder politiet til å ta ut tiltale.

ANSVARET. Dette mener jeg at vi må se nærmere på. For hvorfor skal helsepersonell ha mindre ansvar for sine egne grovt uaktsomme handlinger enn andre yrkesgrupper? Skal man tro Bleidvin, vil yrkessjåfører være så harde dommere overfor egne gjerninger at de ikke trenger straffereaksjoner fra rettstaten.

Dette tror jeg de færreste vil være enige i. Alle personer i Norge står til ansvar for sine grovt uaktsomme handlinger som rammer andre, og en rettsstat krever at man har strafferammer for det. I kronikken i Bergens Tidende gjør Bleidvin et tankeeksperiment, hvor han langt på vei hevder at politikere ikke står til ansvar for sine egne handlinger.

Politikere er selvsagt ikke fritatt plikten til å stå til ansvar. Vi er ikke omfattet av Arbeidsmiljøloven, vi har ikke noe stillingsvern – og hvert fjerde år er det tusenvis av vanlige folk som bestemmer hvorvidt vi får fortsette i jobbene våre eller ikke.

I det som Bleidvin selv kaller et barnslig tankeeksperiment: Hvordan ville disse arbeidsvilkårene ha vært for ham som lege?

TRYGGHETEN. Det er synd at Bleidvin ikke konsentrerer seg mer om å gå inn i sakens realiteter og diskutere de prinsipielle sidene. Helsesektoren er prisgitt en høy tillit hos befolkningen. Vi skal vite at de som skal hjelpe oss når vi er på vårt aller svakeste og mest sårbare, både er trygge og profesjonelle. Men når mennesker kan dø som følge av grov uaktsomhet, uten at dette får noen konsekvenser for de som faktisk har handlet grovt uaktsomt, svekker dette tilliten til helsetjenestene i Norge.

Jeg har ikke tatt til orde for at dette skal handle om hverdagslige feil. Helsepersonell gjør så godt de kan i en presset jobbhverdag, og av og til må de ta beslutninger på kort varsel. Tusenvis av sykepleiere og leger gjør en heroisk innsats for å gi mennesker god helsehjelp i Norge.

I fremtiden må vi sikre at pasientsikkerheten blir bedre. Grov uaktsomhet som fører til tap av liv eller betydelig skade, bør innebære et reelt straffeansvar selv innen helsesektoren. Det handler om at mennesker skal føle trygghet på at alvorlige svikt og feil i helsevesenet blir tatt tak i.

Ingen oppgitte interessekonflikter