Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem

Skal det oppnås en slags arbeidsenighet om psykisk helsevern, bør non-respondere neppe presses eller tvinges til antipsykotisk behandling. Men de vil fortsatt få akutte psykotiske kriser som trolig skal håndteres av helsetjenesten, og vi trenger tjenester som non-respondere kan tolerere eller akseptere.

Publisert: 2019-12-05 — 05.17
Olav Nyttingnes

Kronikk: Olav Nyttingnes, postdoktor ved Avdeling for helsetjenesteforskning, Akershus universitetssykehus HF (Ahus)

PSYKISK HELSEVERN har stadig pasienter som misliker behandlingen, som vurderer den som lite effektiv, som krenkende, og som bidrar til debatt og etablerer organisasjoner for å skape endring. Kritikken rettes særlig mot tvangsbehandling med antipsykotika, slik som når fem organisasjoner samlet seg i Fellesaksjonen (FA) for medisinfrie tilbud – med mål om plasser for akuttbehandling av psykotiske kriser uten tvungen medikamentbehandling.

FAs målgruppe var pasienter uten tillit til hjelpeapparatet etter medikamentbehandling som ikke hjalp. Dette er neppe et ubetydelig eller forbigående problem.

MANGE UTEN POSITIV VIRKNING. Hvor mange pasienter med non-respons, eller overveiende uønsket effekt, kan det handle om? Kritikere av medisinfri behandling anslo at antipsykotika hjelper lite for om lag 20 prosent av pasientene med schizofreni, mens sammenstilte dobbeltblindstudier av moderne antipsykotika antyder at så mange som over 80 prosent av schizofrenipasienter er uten genuin positiv virkning av virkestoffene (Leucht 2009).

Norge har årlig omtrent 13.300 pasienter i behandling for schizofreni, hvorav 5600 pasienter fikk døgnbehandling i 2016, ifølge tall fra Samdata. Skal vi tro på dobbeltblindstudiene, kan dermed så mange som 4400 døgnpasienter være uten positiv effekt av virkestoffene. Selv anslaget om nonrespons for 20 prosent av pasientene tilsier at over 1000 døgnpasienter årlig er uten positiv effekt.

Trass i dette viser en rapport fra Sintef at opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det tyder på at mange non-respondere får antipsykotisk behandling under press eller tvang, og det er kanskje ikke overraskende om en del av dem engasjerer seg for endringer.

LANGVARIG MISNØYE. Ved Ahus utviklet vi en selvutfyllingsskala for opplevd tvang blant pasienter i psykisk helsevern – finansiert av Helsedirektoratet. Omtrent halvparten av pasientene under tvungent vern eller observasjon oppga lav opplevd tvang, og de indikerte at behandlingsopplegget var rimelig, forholdsmessig og ivaretakende for dem. Den andre halvparten vurderte behandlingssituasjonen som uakseptabel, ydmykende eller uten nyttig virkning, begge deler i tråd med internasjonale funn. Pasienter under antipsykotisk tvangsbehandling hadde særlig negative vurderinger. Noen frivillige døgnpasienter skåret også med høy opplevd tvang. Også ut ifra disse funnene har, eller lager vi, betydelig misnøye med tvang og tvangsbehandling hos flere tusen pasienter årlig.

Misnøyen kan dessverre være langvarig og intens. I en kvalitativ studie fant vi at pasienter med tidligere tvangserfaring beskrev behandlingen med usedvanlig negative ord, som tortur, konsentrasjonsleir, dop og gift. Når de opplevde at antipsykotika ikke virket, eller gjorde skade, ble behandlingen opprettholdt, med henvisning til manglende sykdomsinnsikt. Flere av dem så likevel at andre pasienter kunne ha nytte av antipsykotika.

Iblant får slike pasientinteresser gjennomslag i allianser med myndigheter eller jurister: FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) forbød alle formynderbeslutninger, Tysklands forfatningsdomstol forbød medikamentell tvangsbehandling inntil delstatene vedtok bedre rettssikkerhetsgarantier, og medisinfri døgnbehandling ble presset igjennom i Norge. Neste gang lykkes de kanskje med en absolutt reservasjonsrett mot antipsykotisk tvangsbehandling etter egenvurdert non-respons.

HVA KAN GJØRES? Skal det oppnås en slags arbeidsenighet om psykisk helsevern, bør neppe non-respondere presses eller tvinges til antipsykotisk behandling. Men de vil fortsatt få akutte psykotiske kriser som trolig skal håndteres av helsetjenesten. Vi trenger altså tjenester som non-respondere på antipsykotika kan tolerere eller akseptere. Det betyr å starte eksperimentering med fullt ut medikamentfrivillige akuttsøyler i psykisk helsevern. Dagens medisinfrie tilbud er for mindre dramatiske situasjoner.

Vi trenger å utvikle en akuttsøyle uten antipsykotisk tvangsbehandling, hvor vanskelig det enn er å forestille seg noe slikt

I tråd med analysen her, foreslår Tvangslovutvalget reservasjonsrett mot fremtidig antipsykotisk tvangsbehandling, men med betydelige prosedyrekrav og unntak for nødsituasjoner, fare for andres liv og helse, og hensyn til barn. Unntakene sikrer noen hensyn til andre, og håndtering av det uhåndterlige kan fortsette i dagens akuttavdelinger, og non-respondere på antipsykotika vil fortsatt kunne tvangsbehandles med antipsykotika.

Medisinfri-konflikten, non-respondere i medikamentforskningen, opplevd tvang og reservasjonsrettsforslaget, peker i samme retning: Vi trenger å utvikle en akuttsøyle uten antipsykotisk tvangsbehandling, hvor vanskelig det enn er å forestille seg noe slikt.

Oppgitte interessekonflikter: Forfatteren forsker på tvang i psykisk helsevern

Dagens Medisin 21/2019, fra Kronikk og debatt-seksjonen

 

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

  • Inger Lise Salhus 06.12.2019 12.53.51

    Boendestödjare LSS

    Hva kan gjøres? Jeg minner igjen om Robert Cades resultater fra 1999. Cade var nyrelege og hadde store økonomiske ressurser etter suksessen med sportsdrikken Gatorade som han utviklet på 60- og 70-tallet. Senere drev han rutinemessig dialyse av pasienter ved universitetet i Florida. Han merket at en av pasientene, som var schizofren, var helt klar etter dialysene, men neste gang hun kom var hun syk igjen. Cade lurte på om schizofrenien kunne ha sammenheng med noe i blodet, og leste seg opp bl. a. på Dohans og Reichelts forskning på melk og gluten i sammenheng med mental sykdom. Han hadde økonomisk mulighet, og satte opp et stort forsøk med både psykotiske og autistiske pasienter. Noen fikk bare dialyse, noen fikk dialyse kombinert med melk-og glutenfri diett, noen fikk ingen av delene. Pasientene som fikk dialyse i kombinasjon med diett hadde en tilfriskningsgrad på over 80%. http://www.fooddetective.pl/download/No%2038.%20Cade%20Autism%20and%20Schizophrenia%20Paper.pdf

  • Inger Lise Salhus 06.12.2019 12.51.07

    Boendestödjare LSS

    https://www.apollon.uio.no/artikler/1997/ingenbevis.html Dette mente Einar Kringlen i 1997. Hva mener han i dag 22 år senere? Fordelen med Kringlen er at han lever. Reichelt gikk dessverre bort i 2016.

  • Walter Keim 05.12.2019 14.54.51

    Høgskolelektor

    I Norge tvangsmedisineres 9 % av pasientene med psykose diagnose i den tyske delstat 0,7 % i sykehuset i Heidenheim 0,03%:, se oversikten: http://wkeim.bplaced.net/files/Zinkler-2019-Norge.png I artiklene "End Coercion in Mental Health Services—Toward a System Based on Support Only" (se https://www.mdpi.com/2075-471X/8/3/19 ) og "Supported Decision Making in the Prevention of Compulsory Interventions in Mental Health Care" (se https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6449721/ ) beskrives hvordan CRPD ble implementert. Dermed er forslaget i dissensen realistisk å slutte med tvangsmedisinering.

  • Walter Keim 05.12.2019 14.48.40

    Høgskolelektor

    Erfaringene fra andre land (Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 9 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 18 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland. I Zinkels egen sykehus i Heidenheim ble bare 0,03 % av pasientene tvangsmedisinert. I den tyske delstat Baden-Württemberg er det 0,7%. Dermed blir psykiatriens feiloppfatning at tvangsmedisinering er nødvendig falsifisert. Se Martin Zinkler, Kliniken Landkreis Heidenheim gGmbH. Responding to Crises - Alternatives to Hospital. Trieste 23rd Sept 2019 http://www.triestementalhealth.org/wp-content/uploads/2019/10/Zinkler.pdf

Nyheter fra startsiden

OSLO KOMMUNE OM OMSTRIDT JOURNALPROSJEKT

Helseråd Robert Steen

– Uaktuelt å forplikte oss ytterligere før vi får svar

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!