På tide med en nasjonal strategi for psykoselidelser
En nasjonal strategi kan sikre tidlig oppdagelse og behandling av psykoselidelser, og nærpsykotiske tilstander. Hvorfor griper man ikke muligheten ved å ta enkle grep innen psykisk helsevern?
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Kronikk: Jan Olav Johannessen, professor i psykiatri ved Universitetet i Stavanger (UiS)
Tor Ketil Larsen, professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen (UiB)
Wenche ten Velden Hegelstad, psykologspesialist Ph.D. ved Stavanger universitetssjukehus (SUS)
Inge Joa, førsteamanuensis i psykiatri ved UiS
Erik Johnsen, professor i psykiatri ved UiB
Rune Kroken, førsteamanuensis i psykiatri ved UiB
Else Marie Løberg, professor i psykologi ved UiB
Ingrid Melle, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo (UiO)
Jan Ivar Røssberg, professor i psykiatri ved UiO
Petter Andreas Ringen, professor psykiatri ved UiO
Kristin Lie Romm, førsteamanuensis i psykiatri ved UiO
DERSOM VI HADDE kunnskap om at man ved enkle grep kunne bedre prognosen og overlevelsen ved en kreftform to–tre ganger, gjennom enkle grep, og disse grepene ikke ble innført på nasjonal basis, hva ville ha skjedd? Svaret gir seg selv: Det ville ha blitt en nasjonal skandale, og ansvarlige politikere hadde måttet gå av.
Så når man har en slik mulighet innen psykisk helsevern, hvorfor griper man den ikke?
DE UNGES LIDELSE. Cirka halvparten av alle psykiske helseproblemer er til stede fra 14-års alder, og psykoselidelsene rammer unge mennesker i tenårene og tidlig i 20-årene. Omkostningene er formidable for pasientene, de pårørende – og for samfunnet. Anslagsvis 80 prosent av kostnadene til psykisk helsevern kan henføres til denne gruppen. Men nå kan et slik livslangt, kronisk forløp forhindres – i mange tilfeller.
Gjennom norsk forskning de siste 25 årene er det påvist at man kan forbedre prognosen for personer med psykoselidelser ved tidlig oppdagelse og behandling, ved å redusere varighet av ubehandlet psykose. Varighet av ubehandlet psykose er den tiden det tar fra en person får et psykosegjennombrudd inntil vedkommende får adekvat behandling i spesialisthelsetjenesten. Ja, sjansene for å bli helt frisk øker faktisk to–tre ganger hvis man kommer tidlig til med optimal behandling.
BEHOV FOR VRIDNING. I Norge tar det i gjennomsnitt cirka to år før man får behandling, i USA fire år. Gjennom det skandinaviske forskningsprosjektet Tidlig intervensjon ved psykose (TIPS) har man vist at varigheten kan reduseres dramatisk: Halvparten av pasientene ble oppdaget og behandlet innen fire uker. Dette krevde en klar plan og strategi for kunnskapsformidling og organisering av helsetjenesten. Til gjengjeld resulterte det i mer enn en dobling av sjansen til for å bli helt friske.
Schizofreni, som er den alvorligste typen av psykoser, trenger ikke lenger å bety et kronisk forløp med dårlig livskvalitet. Ved å komme tidlig til med behandling, vil man i tillegg redusere selvmordsfaren, som ikke er ubetydelig ved disse lidelsene. Mindre symptomer og kortere total psykosevarighet fører også til mindre tvangsbruk og mindre bruk av medikamenter. Dette har endret måten vi ser og behandler disse lidelsene på, men vi er avhengig av en organisatorisk vridning for å få dette til, fra passiv til aktiv tidlig oppdagelse og behandling.
PASSIVITETEN. Til tross for at dette er godt kjent for ansvarlige myndigheter, har ikke landet vårt en nasjonal strategi for innføring av helsetjenester som sikrer tidlig oppdagelse og behandling av psykoselidelser, og nærpsykotiske tilstander. Noen områder, som Stavanger- og Bergen-regionen, har utviklet slike tjenester. I landet for øvrig er det tilløp til slike tjenester flere steder, men få av dem har befolkningsrettede opplysnings- og informasjonsstrategier for å sikre at man når disse unge tidlig.
Hvorfor er helsepolitikerne så passive med å ta kunnskapen innover seg?
Det er grunn til å anta at varigheten av ubehandlet psykose på landsbasis fortsatt er på to år eller mer. Dessverre registreres ikke lenger varighet av ubehandlet psykose som nasjonal kvalitetsindikator, til tross for at det er det beste prognostiske målet vi har for psykoselidelser, og det eneste som sier noe om hvordan våre helsetjenester møter behovet for tidlig intervensjon. Fremdeles er det også slik at våre behandlingsresultater ikke etterspørres, og i hovedsak er ukjente for både klinikksjefer, sykehuseiere og politikere.
Så hvorfor er våre helsepolitikere så passive med å ta denne kunnskapen innover seg? Sannsynligvis lever det ennå en oppfatning og fordom blant våre sentrale helsepolitikere og helsebyråkrater om at psykoselidelsene er kroniske lidelser som ikke lar seg behandle, og som har et livslangt forløp uansett hva vi gjør.
TA GREP, HØIE! Flere land satser nå på tidlig oppdagelse og behandling av alvorlig psykisk lidelse, som psykose, hos unge. I Australia, Irland, Canada og Danmark etablerer man systemer for lavterskeltilbud som ledd i en nasjonal satsing i såkalte «Headspace-sentre». Man lanserer også store befolkningsrettede informasjonskampanjer, også med tanke på selvmordsforebygging. I Australia har man bevilget 300 millioner australske dollar i 2020 til befolkningsrettede selvmordsforebyggingstiltak – i Norge ligger det på 25 millioner kroner.
Ifølge Helsedirektoratets retningslinjer for psykose bør man redusere varigheten av ubehandlet psykose til under fire uker fordi det har en tydelig effekt på forløpet. Pakkeforløp for psykose har samme målsetting. For at dette skal innfris, må helseminister Bent Høie (H) sende tydelige signaler til de regionale helseforetakene om at målsettingen skal nås. Dette krever en nasjonal, forpliktende plan, og strategi. Uten dette vil vi ikke være i stand til å nå målet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Fra Dagens Medisin 20/2019, Kronikk og debatt-seksjonen
