Hvordan står det til med norske psykologers selvinnsikt?
Jeg har blitt kjent med psykologer – utdannet i andre land – som faglig sett blir sett ned på av sine norskutdannede kolleger. Er norske psykologers faglige selvinnsikt moden for en evaluering?
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Innlegg: Lars Swanstrøm, rettshjelper i Rettshjelp for alle AS, Oslo
I DISSE DAGER går rettssaken mot staten i ELTE-saken. Norsk ungdom som har studert til psykolog i utlandet, blir ikke godkjent i Norge. Hvorfor?
Jeg kjenner en person som nå har ventet i over ett år for å få nødvendig psykologhjelp. Ventetiden er tung, meget tung. Vedkommende må i ventetiden leve på midler fra Nav. Dette en personlig tragedie, i tillegg til at det ikke er god samfunnsøkonomi.
Man skulle tro at norske psykologfaglige miljøer ønsket å ta imot all den hjelpen de kunne få, til pasientenes beste? Bør ikke samfunnet legge til rette å bruke alle de gode ressursene vi faktisk rår over?
VERDENS BESTE? Når det gjelder psykologene som har utdannet seg ved Eötvös Loránd Universitet (ELTE) i Ungarn, vet vi fasiten. Mange av dem arbeider allerede i norsk helsevesen – med de beste attester. Så hva er problemet? Egentlig? Manglende kunnskaper og evner som klinisk psykolog er det i alle fall ikke.
Jeg har også blitt kjent med psykologer utdannet i andre land som ved norske psykiatriske institusjoner møter holdninger fra norskutdannede psykologer om at «norsk psykologiutdanning» er verdens beste. Faglig sett ser de ned på sine ikke-norskutdannede kolleger. Som de sier til meg: «Vi holder munn og kommenterer det ikke».
MOBBING. Dette minner meg mistenkelig om mobbing og trakassering. Mitt spørsmål er: Er norske psykologers faglige selvinnsikt moden for en evaluering?
Jeg vil ikke skjære alle over en kam. Det er holdningen jeg er ute etter. Ikke personer eller organisasjoner. Mitt innspill til norsk psykologisk fagmiljø er å rette et fokus på egne holdninger. Hva står dere egentlig for? Hva er det dere vil?
At «alle» andre land for lengst har forlatt den særnorske og «uovertrufne» utdanningsmodellen med integrert teori og praksis, ser ikke ut til å imponere norske psykologer
Et mantra som går igjen når norsk profesjonsutdanning omtales, er at den særnorske modellen med «integrert» teori og praksis i utdanningen er uovertruffen. At «alle» andre land har forlatt denne utdanningsmodellen for psykologer for lengst, ser ikke ut til å imponere norske psykologer.
Når alle andre går en annen vei enn en selv, bør det lede til noen tanker?
HVORFOR? Jeg har forsøkt å finne dokumentasjon på hvorfor den særnorske integrerte utdanningsmodellen er overlegen andre lands utdanningsmodeller. Bachelor, master og Ph.d. Først et solid teoretisk grunnlag, før klinisk praksis med syke pasienter, og under veiledning. Jeg har ennå ikke klart å finne det.
Jeg tar mer enn gjerne imot denne typen dokumentasjon, dersom noen mener at den finnes.
UOVERTREFFELIGHETEN. Hvor lenge skal samfunnet godta at norske fagmiljøer får leve ut sine egne høye tanker om egen uovertreffelighet?
Samfunnet har behov for flere kliniske psykologer. Ikke minst i norske kommuner. Det er faktisk slik at det er mennesker her i landet som lider på grunn av manglende psykologisk hjelp. De har rett til hjelp.
Hersketeknikken som benyttes når denne typen spørsmål kommer opp, kjenner jeg: Taushet.
Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har vært assisterende direktør ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Som rettshjelper i Rettshjelp for alle AS fører han selv klagesaker for Statens helsepersonellnemnd og ESA, ikke i ELTE-saker, men tilsvarende saker.
