Det er helt krise

Sitter vi helsepersonell så fast i tidsklemmen at vi ikke evner å se pasientene lenger? Hvorfor får de ikke hjelp når de trenger den? Det bør ikke være slik, og Sobril-krisen burde ikke ha vært en krise i det hele tatt.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Alia Al-Haidari,

Innlegg: Alia Al-Haidari, Cand.Pharm, arbeider som farmasøyt i apotek, Hordaland

DET ER mange kriser i verdenen. Det er klimakrise, bompengekrise og snart smørkrise – det nærmer seg jul tross alt. Midt oppi dette har jeg lyst til å snakke om enda en krise, nemlig Sobril-krisen.

For en stund tilbake hadde legemiddelprodusenten Pfizer produksjonsproblemer for Oxazepam (Sobril), og legemiddelgrossistene jobbet på spreng sammen med produsenten for å skaffe legemiddelet.

TRIST Å SE. Apotekene gikk tom i mellomtiden, og det slo meg hvor mange mennesker som bruker dette legemidlet.

Jeg har jobbet en del år i apotek som farmasøyt, og jeg har gjort meg en del refleksjoner angående bruken av B-preparater generelt og beroligende legemidler spesielt. Konklusjonen er at utrolig mange mennesker bruker slike legemidler fast over flere år. Disse pasientene kommer til apotekene og er desperate når de hører om legemiddelmangel på blant annet Sobril. Det er trist å se hvor dårlig disse pasientene blir når de ikke får tak i legemiddelet.

PARADOKSET. Misforstå meg rett; jeg skriver ikke dette for å «henge ut» noen, verken helsepersonell eller produsent.

Jeg skriver dette fordi det er mer åpenhet rundt psykisk helse: Det er mindre tabubelagt, og man oppfordrer folk til å søke hjelp. Paradoksalt nok øker likevel antallet av pasienter som bruker beroligende legemidler på fast basis. Hvorfor er det slik? Ønsker vi «amerikanske tilstander» her i landet hvor flere og flere blir avhengig av et spesifikt legemiddel?

Det ligger et hav av retningslinjer, faglige veiledere og anbefalinger som omtaler behandling av psykiske problemer og behandlingsalternativer.

ANSVARET. Her et utdrag fra det danske Referanceprogram for angstlidelser hos voksne: «Patienter med angsttilstande bør have tilbud om dokumenteret virksom behandling i form af antidepressiva, kognitiv adfærdsterapi (KAT) eller en kombination af disse behandlingsmetoder. Der kan være fordele ved at anvende KAT som første behandling, idet KAT har mere holdbare virkninger end farmaka og er uden medicinbivirkninger». Og: «Behandling med benzodiazepiner bør i almindelighed undgås, og hvis denne type præparater anvendes, bør det kun ske i den initiale fase og højst i 3–6 uger».

Legemiddelet i seg selv er ikke skurken her. Det fungerer og er et godt hjelpemiddel til pasienter i en sårbar situasjon i påvente av korrekt langvarig behandling. Kognitiv terapi og oppfølging er nøkkelordene. Ansvaret bør ikke overlates til pasientene som står i en veldig sårbar situasjon og ikke vet bedre.

Menneskene jeg treffer i hverdagen, er mer enn bare kunder som skal betale for en pakke lommetørkler; de er pasienter som trenger å bli sett og hørt

SE OPP FRA PAPIRET! Har vi helsepersonell blitt så overarbeidet, sitter vi så fast i tidsklemmen – og drukner i papirarbeid – at vi ikke evner å se pasientene lenger? Hvorfor får ikke disse menneskene den hjelpen de trenger når de trenger det?

Jeg har ikke et svar, men det burde ikke være slik, og Sobril-krisen burde ikke ha vært en krise i det hele tatt.

MER ENN KUNDER. Til dere som reagerer på en apotekfarmasøyt som bruker ordet pasient istedenfor kunde, vil jeg si at det er et bevisst valg.

Menneskene jeg treffer i hverdagen, er mer enn bare kunder som skal betale for en pakke lommetørkler; de er pasienter som trenger å bli sett og hørt.

De er mennesker som trenger min legemiddelkompetanse.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS