Helsedirektorat med sykdomssymptomer

Helsedirektoratet har tilsynelatende ikke tid til å snakke med verken fagfolk eller brukere. Hva brukes tiden til? Å utvikle pasientenes helsetjeneste, er det ikke.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Bente Slaatten

Innlegg: Bente Slaatten, generalsekretær i Norsk Revmatikerforbund

HELSEDIREKTORATET HAR fått i oppdrag å levere pakkeforløp for muskel- og skjelettsykdom, og mange har store forventninger til dette arbeidet. Det brukes mye tid og ressurser for å bidra til et godt resultat der mange vil, og kan, bidra.

Under årskonferansen til Rådet for muskelskjeletthelse den 22. mai var forskere, klinikere, fagfolk og fagorganisasjoner, sammen med brukere og pasientorganisasjoner, samlet hos Helsedirektoratet. Det var dekket for en hel dag med faglige foredrag og konkrete innspill til hvordan «pakkeforløp» kan bli gode pasientforløp for muskelskjelettsyke.

NORGE PÅ RYGG. Mange gode og velfunderte innlegg og eksempler ble vist og diskutert, blant annet om utfordringene ved å overføre pakkeforløp fra kreftfeltet til muskel- og skjelettfeltet. Det er vesentlige forskjeller på feltene, blant annet at primærhelsetjenesten behandler mange muskel- og skjelettsykdommer, så pakkeforløpene for muskel- og skjelett må se på både primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi fikk også høre om hvordan AktivA-programmet reduserer smerter for kne-artrosepasienter og både gir bedre effekt og er betydelig billigere enn kirurgi.

Reduserte behandlingskostnader må man jo like. Gode eksempler ble også vist fra Danmark, som ligger langt foran Norge når det gjelder pakkeforløp på muskel- og skjelettfeltet, spesielt på rygg.

Kanskje direktoratet selv trenger et pakkeforløp?

PROBLEM-ORIENTERING. Var det pasientens helsetjeneste fagdirektoratet skulle bidra til å utvikle? Stor var overraskelsen da Helsedirektoratet selv valgte ikke å være til stede gjennom dagen. Da direktøren som har fått ansvar for å lage pakkeforeløp for muskel- og skjelettsykdom, dukket opp til sitt eget innlegg, var det mest for å fortelle oss om hva som ikke skjedde.

Varsellampene begynte å blinke. Noe var åpenbart galt.

Spørsmålene meldte seg og symptomene fremtredende. Hva var i gjære? Diagnostisering måtte til. Problem-orienteringen var fremtredende: Tid og krefter brukes på vise frem kompleksitet – ikke på å finne løsninger.

UTEN FORANKRING. En særegen navlebeskuende adferd ble uttrykt idet man vil bruke tid på egen administrasjon, og verken vil lytte eller samarbeide med brukere, forskere og klinikere. Videre en åpenbar manglende forankring i virkeligheten: Her måtte dyre konsulenter brukes for å lage pasienthistorier, i stedet for å kontakte brukerorganisasjonene, som kunne ha kommet med det samme produktet på kortere tid – gratis.

I tillegg vises en sterk aversjon og vegring etter ett års betenkning på å starte med et oppdrag som man som fagdirektorat ikke klarer å ha en mening om. Og ikke minst utpreget nytale idet faglige veiledninger, organisering og logistikk, forstås som pasientbehandling.

DIAGNOSE? Helsedirektoratet ankom mot slutten av en dag der et samlet fagfelt hadde presentert løsninger og gode ideer som en slags buffet av friske småretter. Reiseveien var på 50 meter, alt var servert på et fat. Men direktoratet har tilsynelatende ikke tid til å snakke med verken fagfolk eller brukere.

Man må undres hva tiden brukes på? Å utvikle pasientenes helsetjeneste, er det ikke.

Kanskje direktoratet selv trenger et pakkeforløp?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS