ME-debatten – og legenes skråsikkerhet

Jeg undres over leger og akademikere som høylytt mener og dømmer uten å kjenne til, uten å undersøke – eller å vise nysgjerrighet og kritisk sans.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Anne Ragnhild Lossius

Kronikk: Anne Ragnhild Lossius, spesialpedagog, cand.polit. og ME-syk

DET ER IKKE fristende å skrive offentlig om egen helse. Tvert imot. Nå gjør jeg det likevel – fordi jeg tror mine erfaringer gjelder flere enn meg. De er heller arketypiske enn private. Med variasjoner over temaene, selvsagt.

Saken er ME og forholdet mellom kropp og sinn. Her er mitt personlige, som også er mitt prinsipielle. Det jeg tror, men som ingen av oss kan vite.

Jeg fikk ME etter noen år der jeg var på et fryktelig dårlig sted i mitt liv. For meg var, og er det naturlig, å se det slik at det som hender i livet, og det kroppen utrykker, har sammenhenger. Dette er ikke «én til én-sammenhenger». Folk har store livsbelastninger uten å bli syke, og blir syke uten spesielt store belastninger.

PÅVIRKNING. Fra vår personlige statistikk har de fleste av oss også erfaringen at en ikke kan forutsi ut ifra en persons livsholdninger og psyke, hvem som blir syke og for eksempel dør tidlig – og hvem som lever lenge friske. Sammenhengene synes noen ganger klare, men er ofte komplekse og uoversiktlige – og sirkulære. I et biopsykososialt perspektiv går påvirkninger i alle retninger.

Jeg undres også over dem som hardnakket søker å se sykdommer som helt og holdent biologiske – og utrykker seg som om de skråsikkert vet – ofte på andres bekostning

Min reaksjon da kreftene sviktet meg mens jeg trengte dem som mest, var å gjøre mitt for å styrke sinn og sjel. Det var her jeg hadde størst påvirkningskraft, trodde jeg. Jeg satte meg inn i buddhistiske tenkemåter og væremåter. Jeg gikk til faglitteraturen om de problemstillingene jeg sto i. Jeg snakket med kloke mennesker, psykologer og andre. Jeg oppsøkte nærende relasjoner og gjorde det jeg kunne for å ordne opp i livet mitt. Jeg tok Lightning Process-kurset og gjorde en stor innsats med dette i mer enn et år, inntil jeg så at deler av dette ble feil for meg.

Jeg gjorde mye mer og lærte mye om mange ulike innfallsvinkler og tilnærminger.

EGENUTVIKLING. Jeg er på et ganske annet sted i livet nå. Livsbetingelsene har normalisert seg, jeg har gode relasjoner, jeg har glede, veldig gode og mindre gode opplevelser – som alle andre. Jeg mener selv jeg har brukt mine opplevelser til å utvikle meg. Erfaringene har vært både smertefulle og vakre, og de oppleves meningsfulle.

Jeg har mine styrker og mine sårbarheter; ikke alt er like mulig å endre fullstendig. Slik er våre betingelser som mennesker.

Men kroppen følger ikke sinnets utvikling. Noe er skjedd med kroppen som er irreversibelt. Dette hender jo også etter andre sykdommer og skader, at kroppen aldri kommer helt tilbake til slik den var før. Ikke vet jeg hva som opprinnelig kom først; om kreftene sviktet meg fordi livet var vanskelig, eller om utfordringer i livet opplevdes ekstra vanskelig fordi kreftene sviktet meg.

SKRÅSIKKERHET. Dette er min kjerne her nå: Det er så mye vi ikke vet. Vi vet ikke. Men likevel så mange som utrykker seg som om de skråsikkert vet – ofte på andres bekostning. Jeg undres over leger og akademikere av ulike fag som høylytt mener og dømmer, uten å kjenne til, uten å undersøke, uten å vise nysgjerrighet og vanlig kritisk sans.

Jeg undres også over dem som hardnakket søker å se sykdommer som helt og holdent biologiske. Det finnes antakelig sykdom som oppstår rent fysisk. Mye mulig gjelder dette også flere med ME-diagnose. Men så enkle tror jeg ofte ikke vi mennesker er. Jeg syns likevel det er lettere å forstå at de som er rammet av tilstander de ikke kan påvirke så mye som de ønsker med tiltak for egen psyke og livssituasjon, etterlyser den rent medisinske forskningen. Jeg gjør det selv.

MENINGSLØST BRUTALT. Det er ikke noe rart i å ønske å bli frisk. For de aller fleste sykeliggjørende tilstander, såkalt somatiske som såkalt psykiske – pågår det intens medisinsk forskning. Fagfeltene søker å øke kunnskapen om både kropp og sinn. Og om sammenhenger, men ikke bare det. Det er ikke mulig å se noen grunn til at ikke dette også skal gjelde for ME.

Jeg tror det er mange som meg. Ikke mange av dem roper høyt for å polarisere frontene. Men de er der. En meningsløst brutal offentlig debatt er en påkjenning, og er antakelig ikke det beste bidraget til vår folkehelse.

Ingen interessekonflikter - utenom oppgitt diagnose

Powered by Labrador CMS