Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Artikkelbilde

Stadig vanskeligere å rekruttere fastleger

Nå er det ikke lenger bare distriktene som sliter med å rekruttere fastleger, men også storbyene. Andelen av kommuner som strever, har økt fra 2,7 prosent til 12,5 prosent på drøyt ett år

Annons:
Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin
Foto: Johnny Nordskog

UTFORDRINGENE MED å sikre hver og en av oss den fastlegen vi har krav på, er ikke lenger et distriktsfenomen. Med lynets hastighet er det blitt et nasjonalt problem. Det er et alvorlig signal til alle dem som sitter med ansvaret.

Det er ingen overdrivelse å si at fastlegeordningen er under press. Rekrutteringen er på et lavmål, skal vi tro en ny kartlegging Legeforeningen har gjennomført blant landets kommuner. Dagens Medisin har fått tilgang til undersøkelsen, som først ble omtalt i Aftenposten.

TALLENE TALER sitt tydelige språk. 128 av totalt 408 kommuner som er med i kartleggingen, rapporter om at situasjonen er verre nå enn for et drøyt år siden. Stadig flere kommuner sliter.  

Det er i Møre og Romsdal, Hordaland, Buskerud, Trøndelag, Vest-Agder, Troms og Sogn og Fjordane at problemene øker mest. Kartleggingen viser at nå har også kommuner i det som kan betegnes som sentrale strøk, samt store bykommuner som Bergen, Trondheim og Kristiansand, store utfordringer.

Et dypdykk i tallene viser blant annet at 14 av 36 kommuner i Møre og Romsdal melder om forverring. Bare én av dem ser forbedring mens 18 kommuner står på stedet hvil. Tilsvarende tall i Hordaland er 13 av 33 kommuner med forverring, fire kommuner med forbedring – og 16 er uten endring det siste året. Slik kunne jeg fortsette.

Et påfallende trekk i undersøkelsen er at fylker som Finnmark og Nordland har flere kommuner som rapporterer om forbedring enn kommuner som melder om ytterligere problemer. Det kan være resultatet av systematisk jobbing og turnevirksomhet fra Norsk senter for distriktmedisin i Tromsø. Dette bør fylkene som nå sliter, merke seg.

“Hvem svarer ja til å overta verdens verste jobb? ”

UTFORDRINGENE som avdekkes i undersøkelsen, kan ikke overaske noen. Vi har sett det komme. Likevel er det dyster lesning. Det er på mange måter vanskelig å forstå at utviklingen har fått gå sin skjeve gang uten at noen har sett tydelig nok at det kom slik at det kunne tas grep tidlig nok.

Fastlegeordningen ble innført i Norge 1. juni 2001. Hver og en av oss skulle få sin faste lege. Målet var bedre legedekning, større tilgjengelighet og bedre kontinuitet i lege-/pasientforholdet. Vi må ikke glemme at ordningen på mange måter har levert. Befolkningen er stort sett godt fornøyd med fastlegen sin.

Da ordningen startet opp, var et trepartssamarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund (KS) og Legeforeningen på plass. Det var en viktig forutsetning den gangen. Uten at noen egentlig kan forklare hvorfor det samarbeidet nærmest rant ut i sanden, ble det liksom borte rundt 2005–2006.

HAR VI etter dette sett en slags synkron abdisering hvor alle peker på alle og ingen har tatt ansvar nok?

Det kan være én av mange mulige forklaringer på det uføret vi nå står i. En annen kan være at vi ser et generasjonsskifte på linje med det vi så da ordningen kom. En av fire fastleger er over 55 år.  Noen forsvinner ut. Nye krefter kommer inn.

Kanskje er neste generasjon fastleger først og fremst opptatt av å være leger og i mindre grad klare for å drive egen butikk. Mye tyder på det, for rekruttering av fastleger med fastlønn fra kommunene, ser ut til å gå noe bedre enn rekruttering med kjøp av praksis fra en fastlege. Fastlønnede leger er dyrere for samfunnet og for den enkelte kommune, men kanskje et virkemiddel som må til for å løse fastlegekrisen. Det er allerede erkjent at fastlegeordningen er underfinansiert.  

BEKYMRINGSMELDINGER OVER tid fra Legeforeningen og andre har neppe gjort det mer attraktivt for unge nyutdannede leger å satse på en fremtid som fastlege. Riktignok er det helt på sin plass å påpeke at fastlegene får stadig nye oppgaver, at arbeidsbelastningen er stor og at samhandlingen med helseforetakene om oppgavefordeling ikke er optimal. Det er tørre fakta som ingen bestrider og som må adresseres.

Det er imidlertid en balansekunst å si tydelig fra om utfordringene og samtidig skape begeistring for et yrkesvalg samfunnet er helt avhengig av at mange nok tar. Uten fastlegene rakner Helse-Norge.

De aller fleste fastleger stortives i jobben sin, men har den kjørligheten mange har til pasientene, jobben og sin profesjon druknet litt når virkeligheten beskrives i det offentlige rom?

Satt på spissen kan det tenkes at budskapet som har festet seg fra sentrale fastleger i Legenes hus og ikke minst fra Trønderopprøret, er følgende: «Vi har verdens verste jobb – vil du overta»? Hvem svarer ja til noe sånt? 

ULIKE RAPPORTER de siste årene levner ingen tvil om at kommunene ikke tar det lovpålagte ansvaret de faktisk har med å lede fastlegeordningen og sørge for at den fungerer. KS har kanskje også hatt en mer passiv rolle enn godt er. Når helseministerens styringslinje mot den enkelte kommune i realiteten er syltynn, er det ingen enkel oppgave å få det til.

Men snarere enn å fordele skyld, gjelder det å se fremover.  

Nå er det ikke ukjent for meg at det er iverksatt rekrutteringstiltak og at penger er lagt i potten. Det er blåst liv i trepartssamarbeidet igjen, og partene sitter igjen ved forhandlingsbordet. Det er helt nødvendig, men ikke nok.

TIL SYVENDE og sist er det helseminister Bent Høie (H) som har det overordnede ansvaret for at fastlegeordningen er på stell. Nå vakler den. Alle aktører med en stor eller liten aksje i ordningen må gå i seg selv. Og de bør gjøre det både fortere og mer grundig enn hittil.

Ikke minst bør prestisjehatten og eventuelt andre hatter som kan stå i veien for gode løsninger, legges på hylla. Det betyr ikke at Høie på noen måte kan løpe fra ansvaret. Snarere tvert imot. Han må ta en tydelig posisjon i førersete og lede prosessen ut av uføre. Han er på rett spor, men den siste kartleggingen kan tyde på at det haster mer enn tidligere antatt.

For en ting er sikkert for å bruke Legeforeningens eget språk: Alle trenger en fastlege.  

Kommentarer

  • Sven Richard Haugvik 21.03.2019 08.39.49

    Lege

    For ett år siden kom tall fra NSDM som hadde undersøkt FL-situasjonen i alle kommuner. 13.000 personer i Nordland hadde ikke fastlege (FL). Nordland kom dårligst ut av samtlige fylker (nå 2 mndr elekt. ventetid FL). Fylkestinget i Nordland ba Bent Høie ta snarlige grep for å bedre krisa. Det skal altså ikke mye til for at Nordland har flere kommuner som rapporterer om forbedring. Nasjonalbudskapet har naturligvis festet seg fra sentrale FL i Legenes hus og ikke minst fra Trønderopprøret som har skylda: «Vi har verdens verste jobb – vil du overta»? Andre budskap har vært fra HO komitéen på tinget, tidl.medl. lærer og Ap-mann Freddy de Ruiter (Aust-Agder) ville i juli 2014 beordre FL til plikttjeneste i distriktskommuner som slet med å få ansatt leger. Der hvor alle (de uten bias eller gyldne bånd) med klart gangsyn kan se en synkron abdisering er i HOD, med Bent Høie i spissen (for budsjettfallitten). Siste toget går for FLO den 1. april => revidert 14.mai 2019. Det er ingen aprilspøk!

  • Helen Brandstorp 20.03.2019 09.03.55

    Lege

    Takk til DM for en god og bred analyse. Takk også for ros til Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM). Det at Nordland og Finnmark ikke har en så negativ utvikling som man kunne tro, kan skyldes om tendensen her til å trå selv, heller enn å peke på andre. En slags sjølberging, typisk for grisgrente strøk.. Vi har et stekt nettverk av engasjerte mennesker i nord som forsøker gjøre sitt: fastleger, kommuneoverleger, fylkesleger, rådmenn og helseledere i både kommuner og helseforetak.

Nyheter fra startsiden

Fastlege blir ny statssekretær

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!