Vi må forbi synsingen om fremtidssykehuset
Helse-Norge må jobbe mer evidensbasert også med hvordan sykehus- og helsebygg kan gi oss pasientens helsetjeneste til en kostnad vi kan bære.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Kronikk: Alexandra Bech Gjørv, konsernsjef i Sintef, Trondheim
FASCINERT LESER JEG om diskusjonen rundt det nye Oslo universitetssykehus (OUS). Leger, ledere, tillitsvalgte og eiere er rykende uenige om kapasitetsbehovet og om hvor og hvordan dette sykehuset, som nå er kostnadsberegnet til 32,5 milliarder kroner, bør bygges.
Samtidig rapporterer Byggfakta.no at Norge – bare i år – starter bygging av hele 358 helsebygg, til 55 milliarder kroner. Nettstedet har ytterligere 4600 planlagte helsebyggprosjekter i sine databaser.
VILJE TIL Å LÆRE? Helse-Norge trapper åpenbart opp til eldrebølgen. Da er det kanskje ikke så rart at Finansdepartementet, under årets Lerchendalkonferanse, nærmest ga uttrykk for at vi ikke har råd til å investere mer i å utvikle fremtidens arbeidsplasser etter oljen. Det vil si; ikke råd til å forske på ny, grønn og digital teknologi fordi alle må spenne livremmen for å finansiere helsevesenet. Bekymringsfullt – særlig for dem som kommer etter oss.
Det er vanskelig å forstå fraværet av målrettede, forskningsbaserte tilbakeblikk i tidligere utbygginger, og at ikke ethvert større helsebyggprosjekt utstyres med følgeforskning
I lys av hvor store ressurser helsebyggprosjekter vil beslaglegge, overrasker det meg når mine kolleger – forskerne i Sintef – rapporterer at den ellers så forskningstunge helsesektoren i svært liten grad evaluerer og lærer av sine mange og dyre sykehusutbygginger. Det investeres rett og slett for lite i kunnskap om hvordan sykehus virker inn i det store behandlingssystemet, og om hvordan systemendringer kan gi bedre og mer effektiv behandling.
STRATEGI. Sykehusutbygginger bygger på strategiske veivalg, deriblant om:
• Størrelse: Selv synes jeg store og samlede utbygginger, slik det legges opp til ved OUS, fremstår som effektivt. Men valget er ikke forskningsbasert, og vektige motargumenter finnes.
• Faglig organisering: Fungerer sykehus med senterløsninger i henhold til sine mål? Eller er en mer faglig organisering likevel mer virkningsfull?
• Samhandling: Vi har lite systematisert kunnskap om hvilke sykehusløsninger som er best til å avstandsbehandle og spille på lag med kommunehelsetjenestene, utnytte teknologien og tilby tjenester lengre ned i «omsorgstrappa».
Derfor er det vanskelig å forstå fraværet av målrettede, forskningsbaserte tilbakeblikk på de viktigste innovasjonene i utbygginger som alt er gjort, og at ikke ethvert større helsebyggprosjekt fremover utstyres med følgeforskning.
DEN NYE VIRKELIGHETEN. I mangel på slik forskningsbasert kunnskap var det derfor skremmende å lese følgende erkjennelse på kommentarplass i Dagens Medisin 25. januar: «Ethvert nytt sykehusprosjekt har en tendens til å ha for lite penger, for få kvadratmeter og for få ansatte».
Men vi bør nok ikke akseptere slike utsagn som bevis på at sykehusene objektivt sett er for små. Min mistanke er at «hovedsynden» i vel så stor grad er at for lite er gjort for å tilpasse og forbedre arbeidsprosessene rundt pasientbehandlingen til den planlagte virkeligheten ved de nye sykehusene.
Denne mistanken er ikke basert på en systematisk analyse av sykehus, men bygger på to forhold: Det første forholdet er kunnskapen om at hele tre prosent av alle operasjoner registreres som «kansellert» grunnet «manglende operatør eller planleggingsproblemer». Tre prosent kan virke som lite, men utgjør ekstremt frustrerende forstyrrelser med enorme økonomiske konsekvenser i et stort system.
KVALITETSMULIGHETER. Det andre forholdet er en rekke prosjekter som Sintef har deltatt i, og som synliggjør så store muligheter til økt effektivitet og kvalitet at de ikke kan ses bort ifra. Under følger tre eksempler:
• Nettbrettbasert avstandsoppfølging av kols-pasienter ga dem mye bedre helsetilstand, og reduserte liggetiden på sykehus for denne store pasientgruppen med hele 46 prosent.
• Sykehuset Innlandet involverte alle medarbeidere i planlegging og fjerning av tidstyver. De økte kapasiteten for ryggoperasjoner med 50 prosent og gjorde dokumentasjonsjobben bedre og raskere, slik at alle til og med rekker lunsj hver dag.
• Oslo kommune reduserte kost og økte kapasiteten med 30 prosent på en 75-sengers kommunal akutt døgnenhet. Sykefravær og pasientklager gikk dramatisk ned. Årsak: Digital samhandling rundt tjenestedesign, som involverte alle yrkesgrupper i helsebygget.
FAKTA PÅ BORDET. Sammenlignet med andre virksomheter som forvalter store verdier i samfunnet, ser helsevesenet ut til å ha underprioritert to oppgaver: Ledelsesfokus på planlegging og kommunikasjon, samt det å gi medarbeiderne gode verktøy for faktabasert planlegging og kontinuerlig forbedring, herunder matematisk optimering og bruk av kunstig intelligens for å bedre flyten på systemnivå.
«Fakta på bordet» må være en god resept for sykehusene. Den vil gjøre enkeltoperasjoner og totalflyten i sykehus/helseregioner vesentlig bedre for pasienter og medarbeidere. I tillegg vil den styrke bunnlinjen og øke arealeffektiviteten i Sykehus-Norge.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2019
