Helsesystemer – stykkevis og helt

JOBB-KOMMENTAREN: Kari Jussie Lønning, direktør for kompetanse, Vestre Viken helseforetak

«KAN DU FÅ tak i sutursett fra kirurgen, så tar jeg det med en gang?» Som ny assistentlege foreslo jeg like godt at jeg kunne sy kuttene han hadde. Fortvilelsen og frykten var å lese over hele skikkelsen etter overdose, pumping og selvpåførte skader. Han var noe roligere, og at samme lege fullførte denne første behandlingsrunden før observasjon, tenkte jeg ville gjøre det lettere for ham. «Nei, slik gjør vi det ikke her.» Jeg ser litt vantro opp på den erfarne sykepleieren. «Jeg skal bestille kirurgisk tilsyn for suturene,» var hennes svar. Det var ikke til overprøving.

Pasienten fikk sydd sine kutt nært opp til grensen fra skadetidspunkt til forsvarlig lukking.

SYSTEMENE. Helsesektorens ansvarsområder spenner bredt, over flere nivåer og ulike størrelser. Vi er godt kjent med kommunale tjenester på nivå én, det såkalte ett og et halvt-nivået som dekker overgangen både fra kommunen mot spesialisthelsetjenesten og andre veien, og spesialisthelsetjenestenivå. De aller fleste pasienter håndteres i sin kommune, samtidig blir mange henvist for vurdering eller behandling på sykehus. En del pasienter skal rett til nivå to ved akutt sykdom. Da møter de gigantiske systemer.

Vi har noen få mindre sykehus spredt utover i vårt lange land, men stadig flere er svært store, og de ivaretar det klare flertallet av Norges innbyggere. Dette har mange fordeler, forutsatt god og dyktig ledelse. Risikoen er dog siloer, hvor avdelinger og fagmiljøer utgjør selvstendige enheter og informasjon og oppgaveflyt lider.

Hvor farlig er det å bli syk? Jeg tenker da ikke på sykdommens alvorlighetsgrad. I flytransport og offshore er sikkerheten i høysetet. Teamarbeid er regelen. Pilot og co-pilot. De ansatte vet hva de har som oppgave og hvilken del av oppgavekjeden de eier. Det drilles og kjøres øvelser, du blir sett i kortene og kontrollert: Alt for å sikre at feil ikke skjer og at kvaliteten er god. Sjekklister og strenge rutiner må følges. Det settes krav til at crewene hele tiden avstemmer mot de andre teamene, og handlinger logges.

FARENE. La oss kalle henne fru Olsen og plassere henne som mor i 40-årene. En sen høstkveld blir hun akutt dårlig med sterke smerter. Hun kommer inn med ambulanse og blir lagt på medisinsk avdeling grunnet symptombildet. Undersøkelser settes umiddelbart i gang, men uten resultat. Pasientens tilstand forverrer seg. Flere medisinske undersøkelser foretas, men fortsatt uten funn. Sent på dagen i døgn to rekvirerer overlegen på medisin en undersøkelse som også rekvireres av kirurger. Undersøkelsen blir forsinket, og neste morgen kommer funnet som avdekker en helt enkel og sentral kirurgisk diagnose. Pasienten flyttes over til kirurgisk avdeling, men indre organer er gått i svikt, og livet er i fare. Pasientens liv reddes, heldigvis.

Kunne situasjonen ha vært unngått? Hvorfor har ikke systemet lagt inn en obligatorisk flerfaglig vurdering når pasientens tilstand er kritisk?

FORSTÅELSEN. Hvor er helsesektoren? Den er på vei, vil min påstand være. Vi er på vei, men har fortsatt mange lange mil å gå.

Ligger årsaken til at helse er langt etter mange andre tjenesteområder i «mastodontene»? Nei, tillater jeg meg å påstå, ikke per se. Det er mye god pasientsikkerhet og kvalitet i robuste og store fagmiljøer. Men det fordrer god kommunikasjon, samarbeid og ikke minst solid og trygg ledelse. Og så betinger det system- og organisasjonsforståelse. Det er avgjørende at pasientenes behov ikke faller mellom stoler, eller rettere sagt mellom fagmiljøer, avdelinger, tjenestenivåer eller profesjoner.

PYRAMIDEBYGGINGEN. André Bjerke forteller om hvordan egypterne fikk bygget pyramidene – i diktet som heter nettopp «Pyramiden». Først trodde egypterne at de ville klare det med å legge sten på sten, men der tok de feil. I diktet foreslår én av dem at de kunne forsøke med fløytespill: «…Så spilte de fløyter, egypterne, ti tusen fløyter, egypterne, og stenene gikk for full musikk til værs: først én, så én, så én, og enda flere siden, og la seg flyvende sten på sten og ble til pyramiden».

Blod, svette og tårer er utelatt i forfatterens beskrivelse, men det leses godt mellom linjene. Vi kunne sikkert ha trengt fløytespill mang en dag i vår sektor og med høy risiko for økt pasienttilfredshet.

Hva om fløytene byttes med større interesse for systemene? Hvor inngår jeg og min kompetanse? Hvordan skal jeg manøvrere for å sikre best mulig tjeneste for pasientene, og hvilket ansvar kan jeg ta for å bidra til god kvalitetssikring?

GRUNNSTEINEN. Foretakene kjøper kompetansen til våre ansatte. Med den kan vi reparere, kurere og forlenge liv. Samtidig som vi hele tiden kan gjøre feil som forverrer eller forkorter pasientens levetid. Mulighetene og farene stiller store krav til lederlinjen og systemene. Begge må sikre at kompetansen kommer til sin rett når pasientene trenger det. Den enkelte ansatte skal være oppdatert innenfor sitt fag og kjenne sine oppgaver til fingerspissene. Han eller hun må også se seg selv i en større sammenheng, som et tannhjul i et livsviktig maskineri.

Ledere på alle nivåer må legge til rette og understøtte nettopp dette. Helsesystemene må ikke bare romme, men sikre det.

Tillit og trygghet er krevende, og samtidig det vi trenger som grunnsteinen i våre «bygg».

Helsesystemene må understøtte at den enkelte ansatte forstår at hans eller hennes bidrag utgjør en avgjørende del av det store bildet. Systemene og god ledelse kan sammen med denne forståelsen og interessen, være fløytespillet som hjelper oss med å få bygget pyramiden.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2018