Fra skyttergrav til handling

Innlegg: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

DET ER SMERTEFULLT at noen ikke orker å leve. Debatten har involvert folk flest, pårørende, fagfolk og politikere. Mennesker ønsker ikke å dø, men orker ikke å leve.

Vi kommer aldri, heldigvis, til å kunne lese tanker. Derfor vil ingen være ett hundre prosent sikre på at folk forteller om planer. Det er utfordrende at mennesker som sliter psykisk, impulsivt eller planlagt, og ofte i ruspåvirket tilstand, avslutter livet.

ÅPENHETEN. Men «tankene mine får du aldri» er et utsagn som ikke er klokt å etterleve. Vi er relasjonelle vesener som trenger støtte. Åpenhet har den gevinsten at det hjelper i seg selv og det hjelper omgivelsene til å forstå.

Alle som debatterer de ulike sidene ved selvdrap, forebygging, behandling og språkbruk, har gode poeng. Både at språkbruk kan hemme og fremme stigmatisering, at tvang og total overvåking ikke er nøkkelen. Ei heller vil vi klare ett hundre prosent forebygging med reduksjon av risikofaktorer, utredning, behandling og oppfølging. Samtidig kan mye bli bedre, hvis vi vil. Nullvisjon er en drøm som ikke kan oppfylles, samtidig er det helt sikkert at mange fler kan reddes – med større innsats. Avvik må ses på som tydeliggjøring av forbedringsområder.

MULIGHETENE. På alle områder finnes det muligheter til bedring. La oss bli enige om mulighetene.

Rådet for psykisk helse ber om et samarbeid på tvers av alle berørte. Ett sted kan vi kanskje enes; om hvordan vi kan organisere tjenester som sikrer overganger fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten og hjemmet. For i løpet av tiden etter utskriving har flere hundre de siste årene tatt livet sitt i løpet av de første dagene og månedene.

SAMARBEIDET. Det er et grunnlag for handling fra politikere, ledere og fagfolk. Dette må involvere brukere og pårørende slik at innspillene deres tas på alvor. Rådet for psykisk helse representerer 30 medlemsorganisasjoner innen fag, forskning, interesseorganisasjoner, brukere og pårørende. Det er et felles ønske om handling.

Helsedirektoratet viser til gode resultater fra team som samarbeider fra ulike forvaltningsnivåer. Eksempel er Fleksible Assertive community treatment (FACT), en modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, ofte også med rusmiddelproblemer, som i liten grad selv oppsøker hjelpeapparatet. De er tverrfaglig sammensatt, har en teambasert tilnærming og leverer både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester: Tett individuell oppfølging rettet mot arbeid, familie, fritid og bolig.

Modellen er utprøvd i mange land med gode resultater for målgruppen, også i Norge.

SEIEREN. Vi tror de eksisterende strukturene må benyttes til å etablere mer samarbeid i utskrivingsfasen og tiden etter.

For å lykkes, må vi alltid prioritere noe. Nå kan vi velge en målgruppe som er identifisert som høyrisikogruppen. Ingen skal overlates til seg selv etter utskriving. Dette må den norske helsetjenesten bidra med. Et potensial for samarbeid med frivillige ligger det også her. Det er behov for fleksible utskrivings- og oppfølgingsteam, bygget på de samme premissene som FACT. For hver som lever videre, er det en seier.

VILJEN! I Verdens helseorganisasjons handlingsplan for mental helse 2013–2020 har medlemslandene forpliktet seg til å jobbe for en reduksjon av selvmordstallene på ti prosent innen 2020.

Målet er at antallet selvdrap reduseres mye mer i Norge. Vi ønsker fra 2020 en ti-årsperiode med et mål på 80 prosents reduksjon. Bruk 2019 til reorganisering/organisering av oppfølgingen. Vi snakker om en identifisert målgruppe. Det handler om dem som har vært i kontakt med psykisk helsevern og utskrives.

Tiltaket som bør effektueres, er utskrivings- og oppfølgingsteam. Det er behov for prioriteringer og vilje. Fra skyttergraver til handling.

Ingen oppgitte interessekonflikter