Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Medisinstudentens verste frykt

Drømmen er fortsatt å bli lege. Jeg håper å snu nederlaget til min fordel og komme sterkere ut av det, ta meg tid – og huske at slaget fortsatt ikke er tapt.

Annons:
Marita Vigmostad

Innlegg: Marita Vigmostad, avhoppet medisinstudent

HØSTEN 2018 skulle bety både lykke og nederlag for en rykende fersk medisinstudent. Dessverre gikk jeg på en smell midt i første semester. Etter mange år med høyt tempo og lite hvile, bønnfalt kroppen min om en pause. Etter bare tre måneder måtte jeg skamfullt kaste inn håndkleet: Ett av de tøffeste valgene jeg noensinne har tatt.

Studiet i Tromsø levde opp til alle forventninger, og litt til. Kunnskap og inntrykk sugde jeg til meg. Overveldet av alle mulighetene forsøkte jeg å delta på alt. Samtidig hadde jeg 150 nye mennesker å forholde meg til. Kroppen begynte å melde om stress, men jeg overstyrte signalene. «Det går vel bra siden jeg trives så godt».

MOTGANGEN. Dessverre møtte jeg altså den berømte veggen. Heldigvis var den for liten til å tømme meg for alle krefter, men stor nok til å endre hverdagen min. Selv det å lage middag, ble en manndomsprøve. For å holde motet oppe, måtte jeg konsentrere meg om å ta dag for dag.

For en medisinstudent som aldri har gitt opp før, sitter det langt inne å måtte reise fra drømmen sin. I alle år har jeg vært såkalt flink pike og levd opp til samfunnets forventninger. Plutselig er min verden snudd på hodet, og jeg blir en av dem som sitter hjemme og lever på mammas hjemmelagde brød.

“Plutselig er min verden snudd på hodet, og jeg blir en av dem som sitter hjemme og lever på mammas hjemmelagde brød”

NEDERLAGET. Å takke nei til studiet, har derfor føltes som en undergang for meg, og ikke minst bortkastet. Tre måneder nærmere legeyrket, for så å avbryte det hele og ligge på sofaen uten jobb og utdanning.

Samtidig er ikke fremtiden for min del ødelagt. Tvert imot, tiden fremover får jeg betrakte som en mulighet til å komme sterkere tilbake. For det er ikke til å stikke under stol at jeg har lært en hel haug på denne lille tiden.

LÆRDOMMEN. Blant annet har jeg lært å sette grenser. Takke nei til venner som inviterer meg på tacokveld. Avlyse reiser i regi av Norsk medisinstudentforening (Nmf) til København, hvor alle utgifter dekkes. Droppe undervisninger i akuttmedisin for ungdomsskoleelever. Alt på grunn av manglende energi, selv om jeg så inderlig ville.

Noen sannheter kan rett og slett ikke læres på skolebenken. Så kanskje kan denne episoden hjelpe meg til å bli en bedre lege. Ved selv å ha kjent på en hverdag uten et voldsomt overskudd, kan jeg enklere sette meg inn i lignende utfordringer hos utslitte pasienter.

Lege eller ikke, man må innse at å prestere på alle livets områder, ikke er menneskelig. Vi har våre styrker og svakheter. Livet blir nemlig så altfor kort hvis vi bruker det til å bygge fasader og ikke relasjoner.

BALANSEN. Budskapet mitt er vel viktigheten av å lytte til kroppen, særlig med tanke på de heftige årene vi har i vente. Først seks intense år på studiet, etterfulgt av turnus og kamp om lisens. Deretter jobb i et krevende yrke, hvor også mange samtidig vil etablere familie.

Derfor gjelder det å finne en balanse. Vite hvor mye man kan yte og kjenne når glasset er i ferd med å velte. Akseptere at ikke alt skal utføres perfekt. I stedet nøye seg med «bra nok».

STYRKEN. Alle momenter i denne teksten er selvfølgelig tatt opp utallige ganger før. Men forhåpentligvis kan jeg gå foran som et godt eksempel for mine medstudenter, som kanskje føler de er i samme båt. For det er lov å være sliten, og det er i alle fall lov å snakke om det.

Drømmen er medisin. Det har det vært i alle år. Jeg håper å kunne snu dette nederlaget til min fordel og komme meg sterkere ut av det, ta meg tid og huske at slaget fortsatt ikke er tapt.

Et klokt menneske sa en gang at styrke ikke handler om å møte livet uten hindringer, men heller det å kunne reise seg opp hver gang man faller – og likevel fortsette ferden.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2018

Kommentarer

  • KH 10.12.2018 14.00.45

    Du har gjort det jeg skulle ønske jeg hadde gjort for mange år siden. Jeg kan garantere deg at du får en lykkeligere fremtid med bedre arbeidsforhold og overskudd enn de av dine kolleger som blir på studiet. Mvh Desillusjonert Lege

  • lege 10.12.2018 10.22.47

    Veldig bra kjære - mulige -yngre kollega. Du er tøff. Og ja- det er gjennom motgang du utvikler deg til et empatisk og godt medmenneske. Vi har nok leger som - tilsynelatende har hatt det for greit i livet; pasientene opplever at de mangler bakkekontakt,empati og har div. andre særdeles uheldige personighetstrekk og verdisyn. Jeg håper du tar et riktig valg. Jeg ønsker deg velkommen som kollega. Du - lover godt for våre medmennesker som har vært uheldig å bli syke. Førjulshilsen fra lege

  • Anne Cecilie Tvedten 09.12.2018 19.40.05

    Godt skrevet om et tema det er viktig at vi tør å snakke om oftere. Takk for at du deler.

Nyheter fra startsiden

DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!