Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Små historier – i den store

I den store historien finnes min lille. Full av tvil – og positive avvik.

Annons:
Helen Brandstorp

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

KOMMUNETURNUS ER beskrevet som den mest krevende tiden i legers karriere. Sammen med fastlegene Ole og Ann-Trude er jeg gruppeveileder i Troms fylke og treffer leger i spesialisering 1 (LIS-1) flere ganger i løpet av dette halvåret. Vi møtes ansikt til ansikt. Det må til når man vil jobbe med å sette ord på vanskelige ting, som: «Blir jeg en god lege?»

Legerollen tøyes og strekkes utenfor sykehus. Legenes utfordringer utvides til å inkludere levekår, livshistorie og lokalsamfunn. Identiteten utvikles i møte med pasienter, pårørende og andre profesjonelle både på kontoret, i institusjoner, i hjemmene og utenfor.

TA PLASS! Å la en ny identitet få plass, er krevende i seg selv. Når den fyller rom langt ut i offentligheten, trengs mer jobbing. På en turnussamling i slutten av september passet det derfor å sitere fra et avisintervju med kvinner som makter å være mektige.

«En av de viktigste tingene vi kan lære jenter, er at de ikke skal høre på dem som sier at du er for pågående. For det er de menneskene som holder deg igjen. Jenter blir ofte fortalt at de ikke må ta for stor plass». Erna Solberg satt sammen med Melinda Gates da hun sa dette til Aftenposten. Gates fulgte opp med at kvinner også trenger mange ulike rollemodeller i lederrollen.

Jeg tror mange, som ferske i faget, har kjent at legerollen er stor – og en selv litt liten. Selv var jeg virkelig i tvil da jeg dro til en kommune nordpå som var like stor som fylket jeg vokste opp i sørpå. Men turnus og tiden der har gitt farge til resten av min profesjonelle liv. Derfor vil jeg bruke min vesle historie for å si noe om en større. Den lille startet med turnus i Odda.

“Å klare å bidra i samspillet med andre, er det viktigste for å bli en god lege”

TRYGGHET. Til tross for klare advarsler fra leger på storsykehuset i Bergen elsket jeg å være og lære på det knøttlille sykehuset «inst» i smellvakre Sørfjorden. Der ble vi turnusleger omtalt med eget navn og jeg fikk kontinuitet i relasjoner til både pasienter og profesjonelle. Forhåndsomtalen inkluderte ikke disse tingene, må vite.

Deretter Dovre kommune: «Ludvig», sa sjefen, med varme. Mine engstelige øyne sugde til seg tegn på trygghet, og fikk det: Fra ham, fra helsesekretærene på legekontoret, fra ambulansepersonellet, dem på helikopterbasen – og ikke minst fra pasientene. Jeg oppdaget at det ikke stemte at man var alene på vakt. Dessuten: Bygdefolk flest bryr seg.

Etter turnus bar det til et enda større distrikt i Øst-Finnmark – til den samiske kommunen Deatnu/Tana. Ikke fordi jeg elsket Nord-Norge, urfolk eller lang vei til sykehus. Jeg ville bare reise langt vekk og finne ut av det med en fyr.

MODNING. Hva skjedde? For det første fikk jeg jobbe ved et innholdsrikt helsesenter med godt integrert, lokal legevakt og mange mennesker. De viktigste var tre kvinnelige leger og rollemodeller. Mangfoldet ble faktisk stort nok til at jeg fikk finne min egen vei.

Vi var fastleger på fastlønn. Jeg ble gitt tid og rom til å modnes og mulighet til å jobbe ekstra med det jeg fryktet aller mest: Tidskritiske hendelser. Jeg ble bare så stresset, men merket fort at trening hjelper på hjernens resiliens.

FORBILLEDLIG. I veiledningsgruppen møtte jeg nok en flott kvinne og leder, en som tok hele fylket i bruk som møtearena: Forbilledlig desentralisert spesialistutdanning i praksis.

Vi som kjørte nordover sammen, dro etter hvert fra hverandre. Jeg traff en annen – en med dype røtter i kommunen.

Lokal tilhørighet: Check!

DET LILLE I DET STORE. I den voksende historien om rekruttering og stabilisering av leger hører jeg ofte igjen det jeg erfarte i min lille. I møtene med LIS-1 gjenfortelles historiene om tvil og om tryggheten i en voksen kollega eller to, lokale sykepleiere og ambulansepersonell. Pasientene bryr seg fremdeles. Det er fint å høre LIS 1 fortelle og se dem speile seg i andre – om det så bare er via blikk som møtes.

Men, samtidig som vi i våre små historier blir utrygge når noe føles fremmed og for stort, kan de store historiene omkring oss gi en følelse av å være puslete og ubetydelige.

Trøsten er at ingen kan få til de store tingene uten mange mennesker i ryggen, mennesker som danner nettverk rundt en og mennesker som går foran. Som i det lille, trengs åpne hender, øyne og hjerter som gir plass til en annens vilje. Å klare å bidra slik i samspillet med andre, er det viktigste for å bli en god lege.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 18/2018

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

ÅRSRAPPORT FOR KVALITETSREGISTERET

– Mindre overbehandling av prostatakreft

John-Aren Røttingen i Forskningsrådet

NY SENTERORDNING FRA FORSKNINGSRÅDET

Norges første kliniske forskningssenter til Bergen2

Kommende DM Arena-møter

Tidligere DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!