Pusterom for fastlegekrisen
Det var helt avgjørende for helseministeren å løse konflikten med Legeforeningen om normaltariffen. Uten den på plass var det umulig å komme videre med tiltak som kan redde fastlegeordningen.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
NÅR HELSEMINISTER Bent Høie (H) og president Marit Hermansen i Legeforening står smilende side om side og kunngjør at de er kommet til enighet om normaltariffen, og gjennom det er noen små skritt nærmere en løsning på fastlegekrisen, så er det på sin plass å gratulere dem begge.
Det er imidlertid ingen grunn til hemningsløs jubel. For det første kan man spørre seg hvorfor begge parter lot det gå så langt at forhandlingene ble brutt, noe som faktisk satte fastlegeordningen i fare. Det andre er at fastlegekrisen ikke på noen måte er over. Den er fortsatt skjør og mye arbeid skal gjøres før ordningen er robust og bærekraftig over tid.
Nå har Høie og Hermansen etablert en felles virkelighetsforståelse av hvor skoen trykker. De er enige om at det er behov for flere fastleger, at fastlegene har fått mange og nye oppgaver, at arbeidsbelastningen er for stor, at listelengdene til fastlegene må reduseres og at fastlegenes inntektstap knyttet til kortere pasientlister skal kompenseres. Det er bra og på høy tid. Det kan se ut til at Legeforeningen har tatt første stikk, for punktene fremstår som identiske med det Legeforeningen har bedt om hele veien.
SAMTIDIG TJENER DET helseministeren til ære at han gir etter når han ser at det er nødvendig for å komme videre i en sak som er så sentral i norsk helsetjeneste. Legeforeningen har neppe vist den aller beste viljen til forhandlinger og omforente gode løsninger for fastlegeordningen fremover, samtidig som det er brudd i forhandlingene om legenes arbeidsbetingelser.
Legeforeningen har tatt første stikk, for punktene fremstår som identiske med det Legeforeningen har bedt om hele veien Anne Hafstad
Snarere har foreningen brukt krisen i fastlegeordningen som en brekkstang for å trumfe igjennom sine krav. Det har nærmest stått en Berlinmur mellom partene i form av en konflikt om normaltariffen. Kanskje ikke særlig konstruktivt, men forståelig nok når hverken streik eller nemndsbehandling kan benyttes. Man bruker de virkemidlene man har.
FASTLEGEORDNINGEN ER VIKTIG for oss alle. Den er på mange måter bærebjelken i norsk helsetjeneste. Det er fastlegen som skal ha oversikten over helsetilstanden vår og de utfordringene vi måtte ha. Så kan det alltids diskuteres om hver og en av oss til enhver tid opplever at fastlegen har eller tar den rollen.
Personlig vil jeg hevde at de aller fleste fastleger gjør en god jobb. Den oppfatningen støttes av en rekke brukerundersøkelser som viser det samme. Folk flest er fornøyd med fastlegen sin.
ENIGHETEN SOM er presentert i dag, bare få dager før statsbudsjettet for 2019 kommer, er viktig av flere grunner. Med normaltariffen på plass, kan partene igjen ha en konstruktiv dialog om hvordan de i felleskap skal sikre nok fastleger, god kvalitet på tjenestene de tilbyr og til syvende og sist sikre et godt fastlegetilbud til hele befolkningen uavhengig av hvor i landet vi bor. Den oppgaven er fortsatt krevende.
Ett av tiltakene som iverksettes er en partssammensatt utvalg som allerede i mars neste år skal si noe om blant annet fastlegenes arbeidsbelastning og den reelle økningen i myndighetspålagte oppgaver.
HELT SENTRALT i løsningen som ble presentert i dag er det at regjeringen forplikter seg til en fremtidig løsning og ikke minst at det legges penger i potten. Det er noe underlig all den tid helseministeren gikk ut i en kronikk her i Dagens Medisin i sommer og hevdet at penger ikke er løsningen. Nå er penger åpenbart en sentral del av løsningen.
Både for Marit Hermansen og Bent Høie er det en fjær i hatten at de nå står sammen for å finne veien videre for fastlegeordningen. Hermansen stiller til gjenvalg som president i Legeforeningen. Hennes odds er allerede sterke, men er ytterligere styrket nå. Hun kan bli presidenten som reddet fastlegeordningen. Bent Høie sitter kanskje mer utrygt i helseministerstolen enn noen gang i en tid hvor KrF-lederen ønsker skilsmisse og flørter hemningsløst med Jonas Gahr Støre (Ap). Hans ettermæle som helseminister kunne blitt fastlegehavari, snarere enn mannen som skapte pasientens helsetjeneste.
Fastlegekrisen er ikke over. Hermansen og Høie deler nå et betydelig ansvar for å bruke tiden fremover godt til å finne varige løsninger som sikrer en bærekraftig fastlegeordning over tid.
