DPS – en gjøkunge?

Kronikk: John E. Berg, psykiater og professor ved Oslo Met

DISTRIKTSPYSYKIATRISKE sentre (DPS) finnes spredt utover det ganske land som en spydspiss for spesialisthelsetjeneste innen psykiatri og psykologi, ment som avlastning eller erstatning for de psykiatriske sykehus. De fikk for litt over 50 år siden, i 1962, et av sine banesår ved publiseringen av Gjøkeredet av Ken Kesey. På lignende måte kan man beskrive dagens DPS-er som gjøkunger i en velfungerende psykiatrisk behandlingskjede.

I januar 2008 var det i Norge til sammen 75 DPS-er. Sentrene har et geografisk avgrenset opptaksområde med tiltenkt ansvar for 30.000 til 75 000 mennesker. Men i eksempelvis Nord-Norge er det relativt mange DPS-er med mindre befolkningsgrunnlag enn 20.000 mens det i Oslo-området er flere DPS-er med større befolkningsgrunnlag enn 75.000.

FAGGRUPPENE. Av profesjonene som arbeider innen DPS-systemet, utgjør sykepleiere den største gruppen. I 2008 var det ca. 1560 årsverk med, og cirka 520 årsverk uten videreutdanning i psykiatri. Den nest største faggruppen er personer med treårig høyskoleutdanning, for eksempel sosionomer, som i 2008 utgjorde omkring 1000 årsverk, hvorav noen har videreutdanning i psykisk helsevernarbeid – vel 600 årsverk. Andre store faggrupper er hjelpepleiere – cirka 825 årsverk i 2008 og psykologer – cirka 800 årsverk og hvor cirka halvparten var psykologspesialister. I tillegg kommer grupper som miljøarbeidere – omkring 250 årsverk i 2008.

I 2008 var det omkring 375 psykiater-årsverk knyttet til arbeid ved DPS. I tillegg kommer cirka 170 leger i spesialistutdanning (LIS). På nasjonal basis var det i 2009 flere ubesatte psykiaterstillinger innen DPS-systemet enn for noen annen yrkesgruppe.

BEGRENSET TILGANG. Et DPS er den delen av psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten som har hovedansvaret for å gi behandlingstilbud i et gitt geografisk område både i akuttsituasjoner og på bakgrunn av henvisninger. Akutt-tilgangen til DPS er ofte svært så begrenset av kort åpningstid og redusert vilje til kapasitet.

Et DPS skal også bistå kommunehelsetjenesten med råd og veiledning og ivareta kontinuiteten i spesialisthelsetjenesten. Kontinuiteten er begrenset av at mange av de ansatte ikke blir over år, og dermed har pasientene fortsatte vansker som må takles av stadig nye behandlere. For pasienter med langvarige (kroniske) lidelser er det uheldig.

TELEFONKONTAKT. Selv om det var cirka 370 psykiaterårsverk tilknyttet de 75 DPS-ene i 2008, er fordelingen svært ulik. Alle DPS-er må ha psykiater ansatt, og mange har bare én, og noen klarer ikke en gang å rekruttere en hel psykiater, så stillingen dekkes av deltidspsykiatere.

Ved fravær «dekkes» tjenesten ved telefontilgjengelighet, som vel neppe er i henhold til lov og forskrift, og helt sikkert faglig uforsvarlig. Det er nyttig å tenke på om det samme kunne ha skjedd ved en kirurgisk poliklinikk.

MULIGHETER. Hvorfor har vi DPS-ene midtveis mellom sykehuset og kommunene? Man kan tenke seg flere alternativer til dagens ordning.

• DPS flyttes til kommunen med HF-finansiering fortsatt.
• DPS blir helt kommunalt.
• DPS blir en del av de psykiatriske sykehusene igjen (den gamle polikliniske virksomheten), gjerne med mange filialer i sektorkommunene.
• Et super-DPS med hovedansvar for diagnostisering og utredning knyttes til sykehusene og har dermed tilgang til flere psykiatere – eventuelt kombinert med punkt 1 eller 2 ovenfor.

Hvorfor fortsetter man med dagens ordning? Det er neppe lenger noen faglig grunn igjen av det som tidligere ble oppfattet som en nødvendig avstand fra sykehusavdelingene, og man ser også at noen steder i landet er det igjen mye tettere organisatorisk og bygningsmessig samarbeid. Til glede for alle parter.

FOR DÅRLIG. Den faglige standarden på DPS i mindre tett befolkede områder er i dag for dårlig til å takle sammensatte fysiske og psykiske plager hos pasientene. Legen(e) brukes til å betjene de andre behandlerne både diagnostisk og for medikamentvurderinger, men har ikke kapasitet til å gå grundig nok inn i sakene. Ikke til glede for alle parter.

Vurderingene som foretas i DPS av ikke-psykiatere, kan da bli dårligere enn hos fastlegen som har henvist, til irritasjon for vedkommende.

SUPER-DPS? Etablering av Super-DPS-er tilknyttet eksisterende sykehusavdelinger kan sørge for at befolkningen får adekvat diagnostisk utredning av fysisk og psykisk helse – og at den behandlingen som så iverksettes, blir av god kvalitet. Videre behandling kan hensiktsmessig foregå nær der pasienten bor i tett samarbeid med de kommunale tjenester.

Super-DPS er fortsatt tilgjengelig for råd og konsultasjoner. Forslaget øker fagligheten i den psykiatriske behandlingskjeden. Det endrer ikke psykiaterdekningen i vakt ved døgnavdelinger i DPS.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2018