Undervurdert som videreutdanning

Kronikk: Håkon Angell Bolkan, Kirurgisk klinikk ved St. Olavs hospital, Trondheim

MANGE NORSKE helsearbeidere arbeider tidvis i lav- og mellominntektsland. Når dette gjøres riktig, er det godt dokumentert at dette bidrar til positiv utvikling av helsesystemer i resursfattige områder. Hvilken kompetanse norske helsearbeidere tar med tilbake, og hvilken betydning denne kompetansen har for det norske helsevesenet, er derimot uklar.

TEAMARBEID. Det norske helsevesenet er bygd på mange av de samme pilarene som det britiske helsevesenet, National Health Service (NHS). Nylig publiserte forskere ved Oxford University en studie (Yeomans et al, BMJ open 2018) som undersøkte hvilken kompetanse britiske helsearbeidere som utfører frivillig arbeid i lav- og mellominntektsland, tar med tilbake, og hvilken betydning denne kompetansen hadde for NHS.

Personlig utvikling og bedrede evner til teamarbeid var spesielt fremtredende. 96 prosent av respondentene var enige i at erfaringen fra ressursfattige områder hadde gitt dem bedre forståelse for behovene til andre i andre kulturer. Opplevelsen ga også deltakerne mulighet til å reflektere over egen praksis innenfor NHS og hvor godt deres ferdigheter kunne brukes i et annet og ofte mer utfordrende miljøer.

Andre studier har også konkluderte med at ferdighetene som er oppnådd i forbindelse med frivillig arbeid, er direkte overførbare til tjenesteleveranse i NHS.

INTERNASJONALISERING. Allerede for ti år siden ble en grundig analyse av arbeid utført av internasjonale helseforbindelser over hele Storbritannia gjort med tanke på eventuelle fordeler dette kunne ha for NHS. De konkluderte med at helsearbeidere som var involvert i internasjonal utvikling, ga klare fordeler for Storbritannia og NHS, og anbefalte at slike engasjementer ble godkjent av offentlige organisasjoner.

Dette førte til at det britiske Helseinstituttet – Directorate of Health (DoH) skisserte en støtteerklæring med klare oppfordringer til utviklingen av internasjonale helsepartnerskap.

VIDEREUTVIKLING. Arbeid i utfordrende omgivelser ga britisk helsepersonell en unik mulighet til å utvikle ledelse og pedagogiske ferdigheter, som var både fordelaktige for og direkte overførbare til NHS. Ved å tilrettelegge for arbeid i ressursfattige land, fikk NHS i retur personell som hadde bedre selvforståelse til egen praksis, som var flinkere til å kommunisere og som ble vurdert som bedre ledere. Særlig klinisk stab, som hadde arbeidet i ressursfattige områder, returnerte med fornyet interesse for å utvikle helsetilbudet i NHS: De var mer tilbøyelige til å starte opp nye prosjekter – og de var flinkere til teamarbeid.

The Academy of Medical Royal Colleges utstedte i kjølvannet av dette en erklæring til støtte for utenlandsarbeid og understrekte viktigheten av å implementere en mekanisme der utenlandsk frivillig arbeid kunne formelt anerkjennes.

OVERFØRBART? Selv om det ikke finnes norske studier som har evaluert hvilken kompetanse norske helsearbeidere tar med tilbake fra arbeid i lav- og mellominntektsland, er det nærliggende å tenke seg at resultatene fra NHS er overførbare til norske forhold. Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at eksponering til andre og svært forskjellige helsesystemer og store utfordringer kombinert med ekstrem ressursknapphet bidrar til nye personlige kvaliteter som også er relevante her hjemme.

Som arbeidsgiver er det legitimt å spørre seg selv hva jeg og min avdeling får igjen for å legge til rette for utenlandsopphold og dermed økt fravær for egne arbeidstakere. Erfaringer fra Storbritannia tilsier at arbeidsgiver får svært mye tilbake.

En sideeffekt av denne formen for «videreutdanningen» er at andre – og ofte betydelig svakere befolkninger – også får styrket sine helsetjenester.

Interessekonflikt/disclaimer: Forfatteren er styreleder i organisasjonen CapaCare, som sender legespesialister til Sierra Leone for å bidra med opplæring av lokale helsearbeidere.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2018