Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Inkludert eller ekskludert fra folkehelsearbeidet?

Jeg støtter at forebyggende helsetjenester anerkjennes som en del av folkehelsearbeidet. Slike tjenester er med på å forebygge sykdom for mange – til tross for at de ikke lever opp til primærforebyggingens gullstandard.

Annons:

Kronikk: Linn J. Knudsen, forskningskoordinator i Gruppen for globale helseprioriteringer ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitet i Bergen

AT DET VIKTIGSTE forebyggende og helsefremmende arbeidet skjer utenfor helsesektorens kurative virksomhet, er opplagt. Det er vel ingen som mener at leger, sykepleiere eller annet helsepersonell – som gjennom sitt daglige kliniske arbeid med diagnostisering, medisinering, pleie og rehabilitering – er nøkkelaktører i dette arbeidet.

Når vi snakker om folkehelsearbeid, er det udiskutabelt at den viktigste forebyggende innsatsen, primærforebyggingen, skjer utenfor helsesektoren – og at den er universell og befolkningsrettet heller enn høyrisiko-orientert og individrettet.

FALLER UTENFOR. Det velkjente «forebyggingsparadokset» taler for at tiltak som gjør litt for mange av dem som har lav risiko, samlet sett er mer effektivt enn å gjøre mye for noen få med høy risiko. Dessuten krever dagens folkehelsemålsetting om å redusere sosiale ulikheter i helse, et fokus på de sosiale helsedeterminantene.

I merknadene til folkehelseloven fra 2011 står det svart på hvitt: «Tiltak overfor risikogrupper eller individer som er identifisert gjennom kliniske vurderinger, faller utenfor begrepet folkehelsearbeid …». Videre presiseres det at sekundærforebygging i symptomgivende fase også faller utenfor.

ANERKJENNELSE? Til tross for at lovens merknader altså ikke inkluderer klinisk sekundærforebygging, tas denne typen innsats likevel med i de fleste offentlige nettsider og rapporter om folkehelsearbeid. Her inngår for eksempel kommunehelsetjenestens frisklivssentraler og individuell livsstilsveiledning rettet mot mennesker med utfordringer som overvekt/fedme, avhengighet og andre levevanerelaterte helseproblemer.

Selv støtter jeg gjerne at forebyggende helsetjenester anerkjennes som en del av folkehelsearbeidet, ettersom slike tjenester er med på å forebygge sykdom for mange – til tross for at de ikke lever opp til primærforebyggingens gullstandard.

Folkehelsearbeidet handler om å skape engasjement i alle sektorer, og det er vel heller da ingen dårlig idé å gjøre det offisielt at også helsesektoren er med på denne viktige samfunnsinnsatsen. Dette ved å skape løsninger på sin front – vel vitende om at det utgjør en liten brikke i det store puslespillet som kalles for folkehelsearbeid.

OPPKLARING, JA TAKK! Før jeg eventuelt argumenterer videre for dette, vil jeg gjerne be folkehelsemyndighetene om en oppklaring rundt dette.

Dersom merknadene til loven fortsatt står uendret, bør dette gjenspeiles i myndighetenes praksis. Men dersom dagens praksis markerer at en ønsker å «angre» på tidligere formuleringer, bør dette markeres – med den konsekvens at definisjonene og merknadene som ligger til grunn for folkehelseloven, endres til å inkludere forebyggende helsetjenester – også på papiret. For ordens skyld.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2018

Kommentarer

  • Dag-Helge Rønnevik 04.06.2018 11.09.09

    Hei Linn, takk for viktig debattinnlegg. Samtidig som det i forarbeidet til folkehelseloven står at behandling av pasienter ikke defineres som del av folkehelsearbeidet (Prop 90 L, Kap. 22), står det også: "Avgrensningen utelukker ikke at tenkning og metoder som benyttes i folkehelsearbeidet, også kan være nyttige i klinisk virksomhet". Denne setningen må vel ses på som en slags bro mellom de to perspektivene. Samtidig som det kanskje må være et skille, så må det jo også henge sammen - begge veier. F.eks. i hvor stor grad bør kommunene involvere og hente inn kunnskap fra de kommunale helsetjenestene (helsestasjoner, fastleger etc.) i sitt arbeid med å ha oversikt over befolkningens helse? Og motsatt: Hvor godt kjenner klinikere til lokale forhold? Jeg støtter derfor ditt forslag om å tydeliggjort helsetjenestenes rolle i folkehelsearbeidet. Har du eller andre i ditt fagmiljø tatt noe initiativ overfor folkeheltemyndighetene for å få dette nærmere avklart?

Nyheter fra startsiden

Fastlege blir ny statssekretær

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!