Urealistiske sykehusplaner

Tidligere var nedbygging av sykehus motivert av endrede driftsformer og mer effektive forløp. Dagens utvikling er nok et uttrykk for at vi velger minste motstands vei – og skyver problemene foran oss.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

JOBB-KOMMENTAREN: Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortopedisk avdeling ved OUS og tillitsvalgt i Helse Sør-Øst

DE SISTE ÅRENE har plassproblemer i sykehusene blitt stadig mer påtrengende. Ikke bare for pasientene som havner i overfylte akuttmottak og sengeposter, men også for de som sitter med ansvar for utviklingen, både helseforetakenes ledelse og politikere.

Ansatte i en rekke sykehus har varslet om manglende sengekapasitet. Problemene er velkjent fra Akershus universitetssykehus (Ahus), og nylig måtte helseministeren svare for situasjonen på det nye sykehuset i Østfold.

STYRING VED STRUPING? Umiddelbart kunne en tenke at det er en underliggende plan; at nedbyggingen er en variant av styring ved struping, et primitivt innsparingstiltak, i klasse med flate kutt.

Hvis man fordeler kostnadene til sykehus på antallet senger som er i drift, er det kanskje nærliggende å tenke at med færre senger faller utgiftene i samme monn. Men slik er det ikke. Sengene i seg selv er bare en enkelt av en rekke ressurser som inngår i behandlingen. Redusert liggetid øker døgnprisen. Og når sengemangelen blir prekær, forstyrres hele sykehusdriften: Sykehuset Østfold sliter med underskudd.

INGEN GJENKLANG. I klinikken er årsaken til problemene åpenbar, men foretakenes ledelse synes ikke å erkjenne sammenhengen.

Å planlegge med stadig færre senger, går igjen i både fremtidsvyer og konkrete planer for sykehusene fremover. Iherdige protester vinner ikke gjenklang. Vi møtes gjerne med henvisning til behovsfremskriving og «sykehusbyggmodellen». Det etterlates et inntrykk av at skaleringen er beregnet i en modell som kan forutse hvordan fremtiden vil arte seg, basert på en gjennomprøvd eller vitenskapelig tilnærming.

Dette kunne forklare at innvendinger ikke vinner frem; modellen har gitt beslutningstakerne en sikrere og bedre begrunnet kunnskap enn våre erfaringsbaserte betraktninger.

ENDRINGSFAKTORER. Men dersom man kikker nærmere på sykehusbyggmodellen, faller enhver forestilling om dens kvaliteter eller autorative kraft. Modellen bygger på en enkel tilnærming, hvor utfallet styres av den som «betjener» instrumentet. Man velger seg ut en tidsperiode, fremskriver befolkningsutviklingen og med det behovet for døgnplasser. Så starter bearbeidingen, hvor en kan velge «endringsfaktorer» og effekten av dem. Kanskje kan Samhandlingsreformen drives videre?

Vi tar ned sengebehovet med ti prosent ved å overføre aktivitet til kommunene. Hva med effekten av enda kortere liggetid? Noen prosent der også. Også pasienthotellene kan redusere behovet for plass i sykehusene. Resultatet av fremskrivingen moduleres etter eget ønske og økonomi.

INGEN OVERFØRINGSPLAN. En titt på Oslo Universitetssykehus sin utviklingsplan er illustrerende. Frem til 2035 vil befolkningsvekst og flere eldre gi mer enn 50 prosents økt behov, både for døgnbehandling og poliklinikk. Men valg av «endringsfaktorer» gjør at en utfordringene forsvinner. Nesten 50.000 liggedøgn kan flyttes til hotell, like mange skal kommunen overta, og ulike effektiviseringstiltak gir ytterligere nær 50.000 døgn i nedtrekk. I tillegg planlegger sykehuset med at betydelig volum skal overføres til de private sykehusene i Oslo.

Imidlertid har verken kommunen eller øvrige Oslo-sykehus noen konkrete planer om å avlaste Oslo universitetssykehus. Dette blir tydelig når helsebyråd Tone Tellevik i Oslo uttaler til VG at de ikke har noen plan for å overta de 50.000 liggedøgnene sykehuset planlegger overført til Oslo kommune.

FIKTIVE FREMSKRIVINGER. Fremskrivingene er ikke troverdige, særlig ikke med allerede pressede sykehus. I løpet av de siste 30 år har vi halvert sengekapasiteten i Norge, målt mot innbyggertallet. Hoveddelen av reduksjonen har skjedd som følge av mer effektive pasientforløp og bruk av nye behandlingsmetoder.

Med dagens muligheter er potensialet hentet ut, og videre nedtrekk gir tyning av pasienter og ansatte, og svekket økonomi. Liggetids-reduksjonen har nå stoppet opp, og i flere regioner øker liggetiden. Resultatet er sykehus med korridorpasienter.

MINSTE MOTSTANDS VEI. Men å modulere fremskrivingene, er et effektiv grep for å få motstridene interesser til å henge sammen. Hvis et utbyggingsprosjekt viser seg å være for dyrt, kan behovet enkelt endres, og et mindre sykehus fremstår som egnet. Som i Drammen.

I Oslo planlegges nedleggelse av Ullevål sykehus i en periode med kraftig vekst i befolkningens behov, og fulle tilgrensende sykehus. Ved å ta i bruk endringsfaktorene og fiktive tiltak, gir modellen støtte for at vi ikke trenger å prioritere kapasiteten, og kan i stedet finansiere nybygg ved salg av sykehusbygg og tomt.

Mens nedbyggingen tidligere var motivert av endrede driftsformer og mer effektive forløp, er nok dagens utvikling et uttrykk for at vi velger minste motstands vei – og skyver problemene foran oss.

MOT VEGGEN. Erkjennelsen av at vi er i ferd med å møte veggen, brer om seg. Det blir altfor få senger både i Drammen og Oslo med dagens planer. Departementet har nå gitt Helse Sør-Øst beskjed om å kikke litt nærmere på denne sykehusbyggmodellen og endringsfaktorene de velger seg. Det er på overtid: Ti år etter at Ahus sto ferdig – alt for lite.

Vår sittende helseminister avskriver seg ansvaret for problemene i Østfold. I Stortinget peker Bent Høie (H) på forrige regjering og Helse Sør-Øst. Men ministeren kan ikke unndra seg ansvar for at både Drammen og OUS planlegger med altfor lav kapasitet. Hvis Bent Høie vinner frem med sin aktive støtte til nedleggelse og avhending av Ullevål sykehus, står vi foran en meget vanskelig situasjon for tilbudet til Oslos innbyggere, men også for kvaliteten på de regionale og nasjonale tjenestene i Oslo-sykehusene.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2018

Powered by Labrador CMS