Feil juss ved organdonasjon?

Kronikk: Hilde Jordal, jurist og assisterende avdelingsleder, Akershus universitetssykehus
Hanne Eeg-Henriksen, jurist og advokatfullmektig, Oslo universitetssykehus

ORGANDONASJON har inntil nylig vært basert på prinsippet om «Dead Donor Rule». En ny metode er tatt i bruk. Ikke alle leger støtter den – og en juridisk vurdering er etterlyst.

Debatten startet med en kronikk i Aftenposten 20. juni i år, skrevet av Morten Horn og Aslak Syse. Kronikken er møtt med overraskende taushet fra helsemyndighetenes side.

Organer som skal doneres, bør ha god kvalitet. Helsehjelpen til en pasient som er aktuell som donor, må være minst like god. Pasientrettighetene skal beskytte pasienten, ikke minst ved alvorlig sykdom når pasienten ikke selv kan ivareta sine interesser.

SIRKULATORISK DØD. En pasient som er hjernedød etter gjeldende kriterier, er ugjenkallelig død. Et forskningsprosjekt ved Oslo universitetssykehus (OUS) har åpnet for at organbevarende behandling startes før aktiv livsopprettholdende behandling er avsluttet. Behandlingen kan pågå til det er klart om vilkårene for donasjon er oppfylt. Aktiv livsopprettholdende behandling blir avsluttet og pasienten erklæres død av hjerte- og åndedrettsstans etter et visst antall minutter.

Dette er en «sirkulatorisk død» samtidig som hjerneødeleggelse er ment effektuert, og vedkommende kan erklæres (hjerne-)død. Dersom pasienten blir godkjent som donor, kan organene tas ut. Metoden kalles cDCD og er tatt i bruk ved sykehuset.

RISIKO FOR SMERTER. En metodevurdering viser at organbevarende behandling startes før pasienten er død, ved å gi blodfortynnende legemiddel og legge inn slanger i hovedpulsårene i begge lår. Senere fylles ballongen slik at hjerte, lunge og hjerne mister sirkulasjon samtidig som bukorganene blir sirkulert for å gjøre organene egnet for donasjon. Behandlingen kan fremskynde døden og gir risiko for smerter eller skader. I metodevurderingen uttales at risikoen til en viss grad oppveies av at organdonasjon er livreddende for andre mennesker samt at organdonasjon oppfyller pasientens vilje.

Transplantasjonslova fra 2015 åpner for at organbevarende behandling kan gis ved en planlagt dødsprosess når pasienten er hjertedød. Å hjemle organbevarende behandling i transplantasjonslova under overskriften «Donasjon frå død donor», er ikke logisk når pasienten ikke er død ved behandlingens start. Av lov og forskrift fremgår at døden først inntrer ved total ødeleggelse av hjernen.

SAMTYKKE OG RETTIGHETER. En pasient kan gi forhåndssamtykke til donasjon etter sin egen død. Donasjon kan synes helt greit når en er død, og ikke kan få verken smerter eller skader. Et samtykke på slike premisser dekker ikke organbevarende behandling.

Så lenge behandling gis med sikte på å redde liv, gjelder pasient- og bruker rettighetsloven (NOU 2011: 21). Transplantasjonslova kommer først inn når det blir bestemt at pasienten skal bli donor. Ved cDCD-metoden videreføres behandlingen selv om den er nytteløs. Behandling med sikte på donasjon ble lagt frem for Stortinget i Prop. 38 L (2014–2015). cDCD-metoden ble ikke direkte nevnt, men departementet la til grunn at transplantasjonslova ikke skulle være til hinder for at behandling med sikte på donasjon kunne holde frem eller settes i gang.

FEIL JUSS. Behandling som gir optimal organkvalitet, har et helt annet formål enn å hjelpe pasienten. Departementet har vist til pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6 som hjemmel for organbevarende behandling. Dette må være feil juss. Helsepersonell kan foreta alvorlige inngrep på en pasient over 18 år som ikke har samtykkekompetanse, men bare dersom dette er i pasientens interesse. Det går klart frem av lovtekst og forarbeider. Nye regler må gis dersom hensynet til pasienten skal komme i andre rekke ved organbevarende behandling.

Nærmeste pårørende har rett til å nekte organbevarende behandling. At andre får et bedre liv ved å motta organer, kan være en trøst for pårørende. Men dette kan ikke skje på pasientens bekostning. Pårørendes rett til informasjon og medvirkning når pasienten er bevisstløs, er forankret i pasient- og brukerrettighetsloven. Det er pasientens interesser som skal ivaretas.

VURDERINGER. All helsehjelp skal være til pasientens beste med mindre klare lovregler sier noe annet. Pasient- og brukerrettighetsloven bør ikke være hjemmel for organbevarende behandling som kan gi smerter/skader for pasienten. Nærmeste pårørende må vite hva de kan legge vekt på ved medvirkning til organbevarende behandling. Organbevarende behandling mens pasienten er i live, bør ikke forankres i et kapittel i transplantasjonslova som først skal gjelde når pasienten er død.

Etter vårt syn krever innføring av cDCD en bredere offentlig debatt der faglige, etiske og rettslige problemer belyses tilstrekkelig til å ta stilling til om dette bør være en godkjent metode ved organdonasjon. Overgangen fra pasient til donor må være betryggende regulert i lov.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2017