Slik kan sykehusene vri på behandlingen for å tjene penger

Omleggingen til såkalt stykkprisfinansiering, innsatsstyrt finansiering, innen psykisk helsevern og rus, bekymrer fagfolk over hele landet.
Poliklinikkene melder om millioner i tapte inntekter, noe de mener vil ramme pasientene.

Dagens Medisin har snakket med en rekke fagfolk og andre eksperter om hvilke vridningseffekter man vil se, fordi poliklinikkene vil sikre at den nye ISF-finansieringen innen psykisk helse og rus ikke gir inntektstap. De oppgir at følgende måter å gjøre ting på, gir bedre inntekter i den nye ordningen: 

Dette er mer lønnsomt:

• Innkalle pasienten til legen den ene dagen og til psykologen en annen dag, i stedet for på samme dag.
  
  
• Innkalle pasienten til kontoret i stedet for å ringe der det hadde vært tilstrekkelig. Det gis refusjon per telefonkonsultasjon, men ikke like høy som hvis pasienten møter opp på kontoret.
  
  
• Bruke kun én behandler der det egentlig burde ha vært flere, fordi man nå bare får betalt for en behandler.
  
  
• I en samtaleterapi med barnet først og deretter en prat med foreldre der barnet også er involvert, får man nå kun uttelling for én av disse samtalene der man før fikk for to. Det lønner seg derfor å dele på disse samtalene.
  
  
• Hvis man har behov for å ringe flere instanser (Nav, PPT osv.) på samme dag om samme pasient, lønner det seg nå å ringe på ulike dager, for å få betalt for hver og en.

– Vi advarte
Norsk psykologforening og president Tor Levin Hofgaard har hele veien fastholdt at innsatsstyrt finansiering (ISF) ikke egner seg innen rus og psykiatri. De mener ordningen vil føre til at man vil organisere behandlingen på en måte som lønner seg for sykehusene:

– Vi mener at modellen egner seg for dårlig for den typen hjelp som vi skal gi. Dette tvinger oss til å gjøre det som er lønnsomt, og ikke det som er mest mulig effektivt.

– Vi ser at vridningseffektene kom umiddelbart etter innføring: Pålegg om å begynne å gjennomføre behandlingene på en slik måte at det lønner seg for sykehuset. For eksempel: Dele opp timer i flere timer, fremfor å kalle inn pasienter på samme dag. Eller å kalle dem inn på kontoret selv om det ville ha vært enklest med telefon, sier Hofgaard. 

– Dette er akkurat det vi advarte mot. Og det er dette vi får tilbakemeldinger om fra de tillitsvalgte på sykehusene, sier han. 

– Det er helt riktig at staten må ha en måte å sikre  at pengene brukes hensiktsmessig, men da må vi måle ting som er relevante for pasienten. Når vi møter en pasient med depresjon, må det være faglige begrunnelser, ikke økonomiske, for hvordan vi legger opp denne hjelpen. Det anerkjennes ikke i denne måten man tenker på nå, og derfor er vi kritisk til «klipp og lim» fra somatikken, sier Hofgaard.