Stiftelser bør bruke ressurser for å tette kunnskapshull

Ved å jobbe enda mer målrettet, kan norske stiftelser bidra til at ny kunnskap tas i bruk i helsetjenestene – til pasientenes og samfunnets beste. Flere ressurser bør brukes på å tette kunnskapshullene.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Hans Christian Lillehagen, generalsekretær i ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering

DE ALLMENNE helseutfordringene vi står overfor, tar naturlig nok utgangspunkt i statistikk og sykdomstrender. Eldrebølgen og livsstilssykdommer blir av politikere og fagfolk trukket frem som viktige utfordringer fremover. Noen sykdommer eller lidelser forskes det allerede mye på – og mange lidelser får god oppfølging av den offentlige helsetjenesten. Andre sykdommer blir det derimot ikke satset på.

I Norge er det anslagsvis et tyvetalls stiftelser som ønsker å gi tilbake til samfunnet ved å bidra til helseforskning og utviklingen av nye helsetiltak, ofte i samarbeid med det offentlige. Felles for de fleste av stiftelsene er at de har tiltrukket seg fagekspertise fra inn- og utland som bidrar med å vurdere hvilke prosjekter og miljøer man skal støtte.

KUNNSKAPSHULL. Jeg vil likevel påstå at det er noen målsettinger som norske stiftelser bør bli bedre på for å kunne dokumentere sitt samfunnsbidrag på helseområdet utover de økonomiske støttebeløpene. Det første er å identifisere reelle helseutfordringer. Hva er de store utfordringene – og hvor finner man kunnskapshull?

Noen sykdomsgrupper forskes det mye på sammenlignet med den byrden de utgjør for individ og samfunn, mens andre levnes lite. Har norske stiftelser god nok oversikt over forholdet mellom forskningsinnsats og sykdomsbyrde når de foretar sine prioriteringer? Egne undersøkelser vi har gjort, viser at psykisk lidelse i tidlig alder er et slikt kunnskapshull. Forskning på muskel-/skjelettlidelser faller også innenfor denne kategorien. Disse lidelsene står for store deler av den helserelaterte utgiftsposten i Nav-systemet.

ÅPENHET. Norske finansiører av forskning bør derfor i større grad enn før bruke flere ressurser på å skaffe nødvendig kunnskap. Kunnskapen er allerede digitalisert og tilgjengelig på overordnet nivå, slik at kunnskapshullene relativt lett kan identifiseres. Men det er vanskeligere å si noe om den enkelte spesifikke lidelsen. Man bør gå opp beslutningslinjene slik at legfolkene i stiftelsenes styrer og andre finansiører kan fatte gode beslutninger, men samtidig basere dem på innhentede faglige råd og vurderinger.

Stadig flere stiftelser i Norge er åpnere enn tidligere. Mens man før måtte bla seg gjennom Legathåndboken eller kjenne noen innenfor en stiftelse, er det i dag vanligere at stiftelser er åpne og transparente. Stiftelser ønsker å vise frem sitt samfunnsbidrag. Jeg tror at stiftelser i større grad også må være åpne om beslutningsprosessene, hvordan en søker går frem for å få støtte og at forholdet til søkere og mottakere av penger er så ryddig som mulig. Det bidrar til stiftelsenes legitimitet og vil styrke dem.

VURDERINGENE. Åpenhet og redelighet i vurderinger av søknadene er også viktig. Man må ha tydelige beskrivelser av hva en stiftelse støtter, og hvordan søknadene blir behandlet. Det viser seg at det er vanskelig å enes om hva som er god kvalitet, og det er derfor enda viktigere at man har transparente prosesser. Søkerne bør også få begrunnelse på avslag. Da opprettes en dialog med søkerne og man bidrar til at søkerne kan forstå hvorfor de eventuelt ikke får støtte og øke sjansene for støtte neste gang. Derfor trengs det finansiører av forskning som evner og har vilje til å forbedre egne vurderingsprosesser.

Mange stiftelser i Norge har allerede gode rutiner for vurdering av søknader og kommuniserer godt med omverdenen. Stiftelser bør vurdere å stille større krav til mottakere av midler. Særlig gjelder dette forskningen og formidlingen av den.

BORTKASTET FORSKNING. Vi vet at en betydelig andel av helseforskning er bortkastet: Noen hevder at opp imot 85 prosent av helseforskningen er bortkastet – blant annet fordi den aldri publiseres slik at pasienter og helsepersonell får nytte av den, eller fordi den tar opp forskningsspørsmål vi ikke trenger svar på. Enten fordi vi allerede har svarene, eller fordi svarene har liten interesse for allmennheten.

Stiftelser kan gjøre noe med dette. De kan kreve at studier de finansierer, registreres og publiseres – og de kan sørge for at midlene går til å dekke reelle forskningsbehov. Samfunnsbidraget blir åpenbart bedre om forskningen publiseres og gjøres tilgjengelig slik at andre forskerne kan bygge videre på forskningen. Vi trenger ikke mer forskning på temaer som vi vet ikke er nødvendig. Til det er de eksisterende kunnskapshullene for store.

Stiftelsene i Norge kan gjøre mer enn i dag, kan være mer målrettet og bidra til at kunnskapen tas i bruk i helsetjenestene til pasientenes og samfunnets beste.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2017

Powered by Labrador CMS