Bostedet avgjør om barn får behandling

Åtte prosent av barn og unge har problemer som tilfredsstiller kriteriene for en psykisk lidelse. Disse barna har svært ulik mulighet til å få hjelp for sine problemer, rett og slett på grunn av hvor de bor i landet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Yngvild Arnesen, klinisk kvalitetsrådgiver ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF (UNN)
Børge Mathiassen, avdelingsleder ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved UNN

BARN OG UNGE med bosted i Finnmark, Helgeland og Ahus har syv ganger flere oppholdsdøgn på sengepost enn dem som bor i Østfold, mens de som bor i Vestfold, har hatt dobbelt så mange polikliniske konsultasjoner i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) som barn og unge med bosted i Helse Fonna.

Tallene er hentet fra Samdata 2016 og tyder på store forskjeller i hvor god tilgang barn og unge med psykiske lidelser har på psykiske helsetjenester i helseforetakene.

Hvorfor er det slik og hvordan kan dette endres?

ULIK PRAKSIS. Forskjellene kan skyldes at helseforetakene har ulik praksis i forhold til å vurdere hvilke pasienter som skal gis psykisk helsehjelp, poliklinisk eller på sengepost for samme problem, men det er tilnærmet ingen sammenheng mellom hvor mange sengepostdøgn og BUP-konsultasjoner helseforetakene gir sin barnebefolkning. Med andre ord ser det ut til at helseforetakene har helt ulik praksis når de skal dimensjonere kapasiteten til barn og unges psykiske helsetjenester.

Ett eksempel på hvordan dette ser ut i praksis, finnes i Helse Nord RHF som eier naboforetakene Finnmarkssykehuset HF og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Barn og unge med bosted i opptaksområdet til Finnmarkssykehuset HF har langt over gjennomsnittlig tilgang på både BUP-tjenester og innleggelse på sengepost, mens de med bosted i opptaksområdet til UNN, har en tilgang på de samme tjenestene som er betydelig under landsgjennomsnittet.

ULIK TILGANG. Variasjon i vurderingspraksis av henvisninger kan bidra til at barn og unge har ulik tilgang på tjenester. Dagens Medisin har nylig omtalt at helseforetakene har ulik terskel for å avvise henvisninger.

I dag har vi et system som baserer seg på at fastlege, barnevern eller kommunalt ansatte psykologer kan henvise til spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten baserer hovedsakelig sine vurderinger på den skriftlige informasjonen i henvisningen. Norsk forsking på vurdering av henvisninger har vist at det er stor variasjon i hvordan klinikere vurderer samme henvisning, og at erfaring, profesjon og hvorvidt henvisningen vurderes av en person eller et team, har liten betydning for kvaliteten på vurderingen av henvisninger.

PAKKEFORLØP. Solberg-regjeringen har bestemt at det skal innføres pakkeforløp for utredning av psykisk lidelser hos barn og ungdom. En av målsettingene med pakkeforløpene er «å gi likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uavhengig av hvor i landet de bor». Pakkeforløpet er nå ute på høring. Pakkeforløpets fokus på henvisning er i all hovedsak lik dagens praksis for vurdering av henvisninger. Den eneste endringen er at de som henviser, oppfordres til å skrive grundigere henvisninger.

Er det noen grunn til å anta at å gjøre mer av det som ikke virker, vil føre til at barn og foreldre får en mer likeverdig tilgang til psykiske helsetjenester?

BARRIERE. Forskning på hvordan unge og deres foresatte søker hjelp for psykiske vansker, tyder på at når systemet baserer seg på at en må få en henvisning fra fastlegen, kan det for mange være en barriere som forsinker eller hindrer tilgang til hjelp fra spesialisthelsetjenesten.

I England har de tatt konsekvensen av dette og laget et system hvor flere kan henvise til BUP, til og med ungdommene eller familien selv. Systemet forutsetter at alle som opplever å ha behov for hjelp, får tilbud om en vurderingssamtale hvor det avklares hva pasienten ønsker hjelp med, hvilken hjelp de har behov for, og hva tjenesten kan tilby. Dette gir familiene en reell mulighet for innflytelse og medvirkning i eget behandlingsforløp, samt mulighet for å ta et informert valg om BUP er riktig tilbud for dem.

UTEN RAMMEVILKÅR. Innsatsstyrt finansiering (ISF) har i 2017 blitt innført også for psykiske helsetjenester. Ved mange BUP-er har ISF ført til reduserte inntekter. Flere steder må det gjennomføres nedbemanning hvis det enkelte BUP skal dekke opp inntektstapet.

Det nye ISF-systemet i psykisk helsevern gjør det nødvendig for BUP å prioritere aktiviteter og pasienter med problemer som gir inntekter for i størst mulig grad å opprettholde bemanningen. Vurderingssamtaler gir ikke inntekter i ISF. Dette gjør at BUP ikke har rammevilkår for å gjennomføre vurderingssamtaler med barn og foreldre som ønsker hjelp for psykisk lidelser selv om vi vet at systemet med å vurdere skriftlige henvisninger, har store svakheter.

TIDLIG HJELP. Åtte prosent av barn og unge har problemer som tilfredsstiller kriteriene for en psykisk lidelse. Halvparten av psykiske lidelser hos voksne debuterer i ungdomsårene. Både faglig, etisk og økonomisk er det mest å tjene på å gi barn og unge hjelp så tidlig som mulig.

Daglig møter 1,1 millioner barn og unge i barnehage eller på skole. I hver skoleklasse er det to–tre barn som har behov for hjelp fra BUP. De har svært ulik mulighet til å få hjelp for sine problemer, rett og slett på grunn av hvor de bor i landet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2017

Powered by Labrador CMS