Hodeløst – å transplantere et hode?

Er det noensinne forsvarlig å operere kunnskapsmessig blindt på en pasient?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Hamida Achour (f. 1996), andre års medisinerstudent ved Universitetet i Oslo

MEDISINENS STORE er raske til å avfeie «Frankenstein-legen», som mener han har utarbeidet en plan for å lykkes med å hodetransplantere mennesket. Bør prosjektet tas på alvor, eller som snarvei for å bli et kjent navn i forskningsmiljøet ved å sjokkere?

I desember 2017 skal angivelig verdens første hodetransplantasjon finne sted. Den italienske legen Sergio Canavero skal forsøke å prege historiebøkene ved å flytte et helt hode fra en paralysert pasient til en hjernedød kropp. Han bygger opp trommevirvel med publiserte bilder fra operasjoner på hunder og tohodete rotter. Snart opererer han og teamet på lik.

DÅRLIG TID? En lignende operasjon har i 1971 blitt utført på en ape, og gjentatt nylig av Canavero og forskeren Xiaoping Ren. Apen levde i ni dager før hodet ble avstøtt. Det mangler mye grunnforskning for å sikre at forsøkspersonene ikke utsettes for unødvendig langvarig lidelse. Teamets uttalelser om prosjektet preges likevel av en fornemmelse av dårlig tid. – Tilstrekkelig teknologi er tilgjengelig og må anvendes i ekstreme situasjoner for å få full nytte av den, er argumentet.

Er målet å fremskynde medisinsk utvikling ved å «prøve seg frem» på individer? Et slikt tilfelle kan være maktmisbruk fra legenes side.

SELVSTENDIGHET. Hva om man donerer sin levende kropp til forskning?

Ryggmargsskadde og pasienter som er rammet av muskeldødssykdommer, ser på Canavero som en inngangsport til høyere livskvalitet. Han garanterer selv 90 prosents sikkerhet ved inngrepet. De fleste lekfolk vil si det høres umulig ut, men pasienten ser en nevrokirurg som er sikker i sin sak. Man kan spørre seg om det er et informert samtykke, eller om legen marginaliserer risikoen for å sikre seg forsøkspersoner, samarbeidspartnere og oppmerksomhet.

MODERNE VERDEN. Trenger vi ikke en ukonvensjonell sjel som er villig til å strekke seg forbi vanlige forskningsrutiner for å utfordre faget? Det er vel slike som former den moderne verdenen? Nytteverdien av å lære fra et eventuelt mislykket forsøk, er også høy. Hva så med den hippokratiske ed? Er det noensinne forsvarlig å operere kunnskapsmessig blindt på en pasient?

Den kontroversielle legen har vært rask til å oppsøke medieoppmerksomhet etter hver milepæl i prosjektet, i håp om at oppmerksomhet bringer ressurser. Samtidig har han publisert materiale uten fagfellevurdering, noe som drastisk øker skepsisen blant autoriteter i flere fagfelt.

Ser man bort ifra kritikerne, som påpeker de rent medisinske utfordringene, er etikerne kjappe til å reise spørsmål om Canaveros intensjoner og oppstyrets utfall. Vil dette senke terskelen for å snakke høyt om kontroversiell forskning? Eller er han bare en lege av sin tid som har blitt grepet av ønsket om kjendisstatus?

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2017

Powered by Labrador CMS