Prioritering hos fastlegen – etter behov eller bestillingsevne?
I praksis er det ikke alltid like enkelt å gjennomføre det allmennmedisinske prinsippet om at vi skal gi mest til dem som har størst behov.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo
ET GRUNNLEGGENDE prinsipp for allmennmedisinsk virksomhet i Norge er at vi skal gi mest til dem som har størst behov. Dette virker fornuftig, og det klinger godt i ørene til de fleste. Imidlertid er det ikke alltid like enkelt å gjennomføre prinsippet i praksis.
Samtidig som vi ønsker å hjelpe de svake, er det en gjengs forventning i størstedelen av helsevesenet at de som har behov for helsehjelp, selv sørger for å ta kontakt.
HVERDAGEN. Fastlegen er inngangsporten til helsevesenet for de fleste, og har derfor en helt sentral rolle i prioriteringsarbeidet. Det er lettvint å bruke tid på en frisk pasient som ønsker en sjekk «for sikkerhets skyld». Å oppsøke en rusmisbruker eller psykisk syk pasient som stadig uteblir fra avtaler, krever at vi er mer fremoverlent.
Et bevisst forhold til behov for proaktive tiltak bør være en selvfølge i fastlegerollen. Det er likevel ikke vanskelig å se hvordan en slik arbeidsmåte kan drukne i travle hverdager. Fastlegen skal ha et lavterskeltilbud og være tilgjengelig for den som ønsker det. Å prioritere, innebærer også å si nei, og avvisninger av pasienter som ønsker konsultasjon, er ikke hverdagskost på allmennlegekontoret.
VISJONEN. Statsråd Bent Høie deltok nylig under Verdens helseorganisasjons årlige helseforsamling i Genève. Han vektla betydningen av arbeidet for universell helsedekning og sterke helsesystemer. I denne sammenhengen understreket han at vi må sørge for at ingen holdes utenfor eller blir diskriminert med tanke på kjønn, seksuell legning, religiøs overbevisning, diagnose, inntekt eller bosted. Vi vet at ulik bakgrunn, både biologisk og psykososialt, gir svært ulike forutsetninger for å mestre ansvaret for egen helse.
Skal Høies visjoner tas på alvor, må det legges til rette for at helsevesenet kan bidra med proaktive tiltak der det er behov.
TILTAKSPLANER! Vi roper høyt: «Ta ansvar for egen helse!» – samtidig som vi bedyrer at forskjellig bakgrunn ikke skal ha konsekvenser for verken kvalitet på eller kvantitet av helsehjelpen hver enkelt tilbys. Når noen sliter med å be om hjelp, er det andre som ikke nøler med å be om utredning og behandling etter kort symptomvarighet.
Det virker å være mindre akseptert nå enn tidligere at det ofte er forsvarlig med en avventende holdning. Å gi mest til dem som har størst behov, innebærer en strengere prioritering i slike situasjoner.
Hvis vi skal drive med «oppsøkende primærhelsetjeneste», må vi ha klart for oss hvem vi mener det er som utgjør de ekstra sårbare gruppene. Det vil være behov for å utvikle systemer som gjør av disse kan fanges opp slik at hjelpebehovet kan vurderes. De enkelte legekontorene må sørge for å ha konkrete planer for hvilke tiltak disse opplysningene skal utløse i praksis.
PRIMÆRTEAM. Innføring av såkalte «primærhelseteam» er ment å bidra til riktigst mulig bruk av ressurser i primærhelsetjenesten. Forslag til utformingen av dem er beskrevet i Primærhelsemeldingen som regjeringen fremla for to år siden.
Primærhelseteamene er planlagt å være tverrfaglige team bestående av lege, sykepleier og administrativt personell. Intensjonen er å bedre tilgjengeligheten til ulike ressurser for pasienter med ekstra behov. Dette gjelder blant annet «dårlige etterspørrere», dem som av ulike årsaker ikke tar kontakt med helsevesenet til tross for klare behov, og det gjelder pasienter med psykiske lidelser, kronisk syke og eldre med dårlig helse.
SAMSPILL. Det forventes at bedre oversikt over pasientpopulasjonen kan gi et svært godt grunnlag for riktige prioriteringer slik at vi kan etterkomme visjonen om å «gi mest til dem som har størst behov». Denne endringen krever betydelig administrasjonsarbeid og vil fordre et tett samarbeid med andre faggrupper. I dette samarbeidet må allmennmedisinens ideologi stå sentralt. Den ble for snart 40 år siden oppsummert i forkortelsen KOPF: kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende.
Fastlegene står i en særstilling når det gjelder mulighet for kontinuitet og helhetlig tilnærming til pasientene. Det er derfor viktig at arbeid i team ikke fører til fragmentering av helsetjenesten, men at man kan komme frem til fornuftig ansvarsfordeling som kan tilpasses den enkeltes behov.
Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 12/2017
