Det man ikke kunne tro var sant om deprimerte mødre

Selv om man er investert i prosjekter som hviler på enkelte antakelser, er det mest etisk å forkaste myter om at mor har skylden når vitenskapen sier det motsatte.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Eivind Ystrøm, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet; forsker ved farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo og professor II ved Psykologisk Institutt, UiO
Line C. Gjerde, postdoktor ved Folkehelseinstituttet og førsteamanuensis II ved Psykologisk Institutt, UiO

I GAMLE DAGER var fagfolk flest overbevist om at det var mors skyld at barna fikk autisme og schizofreni. Grunnen til at dette måtte være sant, var at mødre til barn med autisme muligens var «kaldere», og mødre til personer med schizofreni oftere hadde psykiske lidelser. Det var altså en assosiasjon mellom psykisk helse hos mor og psykisk helse hos barnet.

Heldigvis fant noen ut at assosiasjonen ikke er kausal. Hvordan kunne de finne ut av at det som alle trodde var sant var usant? De sammenlignet søsken. For eksempel studerte de eneggede tvillinger hvor kun én av dem hadde schizofreni. Når tvillingene fikk barn, hadde søskenbarna samme risiko for å få schizofreni. Det betydde altså at det å vokse opp med en schizofren mor, var sterkt assosiert med å utvikle schizofreni, men at assosiasjonen skyltes genetisk overføring av risiko og dermed ikke var kausal.

ÅRSAKSFORSKNING. Disse revolusjonerende studiene begynte å komme ut på slutten av 1960-tallet, og burde ha reddet mange mødre fra den knusende skjebnen ved å få skylden for den psykiske sykdommen hos deres eget barn, men det tok dessverre mange år før årsaksforskningen begynte å sildre inn i hodene til forskere og klinikere.

Det kan se ut til at dette skillet mellom kausale og ikke-kausale assosiasjoner foreløpig ikke har sildret lengst inn i korridorene til Norges arktiske universitet.

Nylig har tre forskere derifra, som er investert i assosiasjonsstudien «God start for Små i Nord», gått ut i Dagens Medisin (8/2017) med en kritikk av nettopp en slik søskenstudie på effekten av postpartumdepresjon.

FAGFELLEVURDERT. Studien de kritiserer, er publisert i Journal of Child Psychology and Psychiatry, det høyest rangerte utviklingspsykologiske tidsskriftet. Artikkelen har dermed gjennomgått fagfellevurdering av de fremste fagpersonene utenfor Norges grenser. I studien finner vi at det er en betydelig assosiasjon mellom postpartumdepresjon og psykiske vansker hos barnet mellom 1.5 og 5 år, men at denne assosiasjonen ikke er kausal.

Vi kan konkludere med dette siden assosiasjonen reduseres kraftig når vi justerer for depresjon under svangerskapet, og forsvinner helt når vi sammenligner søsken av samme mor.

MYTENE. Om man ikke leser litteraturen selektivt, ser man at også i de ytterst få eksisterende longitudinelle populasjonsbaserte studiene reduseres assosiasjonen mellom postpartumdepresjon og senere psykiske vansker hos barna betydelig når man justerer for depresjon under svangerskapet. Vi fant derimot at effekten av mors samtidige depresjon på barnets psykiske helse i førskolealderen ikke kunne justeres bort.

I likhet med forskerne som studerte schizofreni, konkluderte vi selvfølgelig ikke med at depresjon er ufarlig – og dermed uviktig. Ett av hovedpoengene i artikkelens konklusjon er at vi anbefaler mer screening for depresjon hos mødre, men da med et fokus også ut over de første månedene etter fødsel.

Selv om man er investert i prosjekter som hviler på enkelte antakelser, er det mest etisk å forkaste myter om at mor har skylden når vitenskapen sier det motsatte.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanse: Gjerde LC, Eilertsen EM, Reichborn-Kjennerud T, McAdams TA, Zachrisson HD, Zambrana IM, . . . Ystrom E. Maternal perinatal and concurrent depressive symptoms and child behavior problems: a sibling comparison study. J Child Psychol Psychiatry. 2017:Advance online publication.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2017

Powered by Labrador CMS