Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Palliativ omsorg har spilt falitt

Ønsket om aktiv dødshjelp er et varsku om at den palliative omsorgen har spilt fallitt. Slutt med å pakke inn døden som «å fullføre livet» – eller som en «hendelse i et liv». Snakk heller om den!

Annons:

Kronikk: Tom Rodell Marthinsen, hjelpepleier med erfaring fra Fransiskushjelpen, Lindrende enhet og Hospice Sangen

DE FLESTE FORLATER livet av naturlige årsaker. Kroppen blir sliten av alderdom. Noen vil falle om i et hjerteinfarkt hjemme, andre blir langsomt dårligere. Til slutt er vi sengeliggende. Alderen krever sitt. Kroppen klarer ikke mer. Den ønsker å forlate livet. Samtidig vil hjertet og hjernen holde det gående en stund til. Kroppen vinner. Man dør.

Livet er som en berg- og dalbane. Det har sine opp- og nedturer. Ingen går gjennom livet uten å oppleve en nedtur. Jo eldre vi blir, desto mer livserfaring får vi. Med livserfaringen vokser styrken i oss. Når livet går oss imot, settes vi i situasjoner vi må takle – om vi vil eller ikke.

DEN SISTE TIDEN. Sånn er det også å dø. Det kommer en dag da du ikke gis noe håp. Diagnosen tilsier at du kommer til å dø. Snart. Enten «snart» er to uker, to måneder eller to år. Livet har uansett fått en begrensning.

Mange tenker ikke på døden. Som om den ikke eksisterer. Andre opplever at livet, og sykdommen, er et slit. De vil dø. Med hjelp.

Jeg kan ikke skryte på meg noen doktorgrad, ei heller høyskoleutdanning. Jeg er hjelpepleier, og mer enn fornøyd med det. Riktig nok har jeg en videreutdanning innen palliasjon, men jeg innrømmer at jeg – selv som «bare» hjelpepleier – er en nerd i å tenke på hvordan vi opplever den siste tiden i livet.

FORTIELSEN. Jeg har jobbet med palliative pasienter i noen år, ved lindrende enheter, i hospice, og med hjemmehospice. Jeg kjenner til mennesker som har fulgt sine nærmeste til Sveits – med ett mål: Å dø. Med en injeksjon. De oppdaterer sin status på sosiale medier. Det var det eneste rette for dem det gjaldt. Og for deres nærmeste.

Hvorfor kan jeg forstå dem? Det er som å banne i kirka, som helsepersonell, å gi uttrykk for at du «forstår» aktiv dødshjelp. Ordene faller bare på feil plass. Du skal ikke forstå aktiv dødshjelp – som helsepersonell. Du skal være imot. Alt annet er uakseptabelt.

Hvorfor snakker vi ikke om årsakene til at folk i større grad aksepterer aktiv dødshjelp?

ET VARSKU. Den palliative omsorgen i Norge er langt unna god nok. Både pasienter, pårørende og ansatte er enige om det. Men hvorfor kommer vi ikke videre – og fortsetter med å krangle om hva som er rett og galt?

Jeg våger påstanden om at ønsket om aktiv dødshjelp er et varsku om at den palliative omsorgen har spilt fallitt. Den er ikke god nok. For dem som trenger den.

Lindrende omsorg handler ikke bare om medisiner. Det handler like mye om respekt for enkeltindividet. Om våre behov, våre ønsker, om vår definisjon av livskvalitet. Folk er ulike og har ulike behov. Hvem kan gjøre seg til dommer over hva som er rett eller galt?

Så lenge det finnes «skrekkhistorier» om mennesker som opplever en uverdig død, der folk behandles som «et case» og ikke som den personen man er – vil spørsmålet om aktiv dødshjelp alltid dukke opp. Jeg forstår det – selv om det strider imot min natur. Hvorfor skal jeg tvinge folk til å leve et liv med en omsorgstjeneste de ikke er fornøyd med? Hvilken rett har jeg til ikke å forstå dem, når alt det de opplever, er motsatt av det jeg står for?

TA DEBATTEN! Hvorfor vil ikke det palliative miljøet i Norge snakke høyere om dette? Hvis man tror at palliativ behandling og omsorg er veien å gå; hvorfor er man ikke mer aktiv i debatten om hvorvidt vi skal godta aktiv dødshjelp eller ikke? Er man redd for diskusjonen? For å tape saken? Er frykten for å miste støtte i folket, for stor? Er man redd for prestisjen – eller redd for å banne i kirka?

Jeg spør meg selv: Hvor er lojaliteten? Hos pasienten og de pårørende – eller hos sjefen? Min påstand er at så lenge helsepersonell unngår debatten, vil oppslutningen om aktiv dødshjelp øke og øke.

De som jobber i palliativ omsorg, må snart på banen for å forklare hvordan lindrende omsorg kan hjelpe enkeltindividet til en så god som mulig livsavslutning. Det er dette alt handler om. Vi ønsker å avslutte livet best mulig.

INNPAKKINGEN. Slutt med å pakke inn døden som «å fullføre livet», eller som en «hendelse i et liv», men våg å snakke om den. For de fleste betyr døden én ting: Slutten. Kall en spade for en spade slik at folk forstår hva vi snakker om. For de fleste er døden slett ikke en god ting. Mange opplever depresjon, over lang tid, ved å miste noen vi er glade i. Vi skal alle ta farvel med et helt liv– med foreldre, med barn, barnebarn, nieser, nevøer, søsken, besteforeldre, venner, kjærester, samboere og ektefeller.

Vi som jobber med døden, må slutte å være så fordømt korrekt, men ta samtalen og spørre: Hvor vil du leve dine siste dager? På hospice, i en lindrende enhet, i sykehus, på sykehjemmet – eller hjemme? Vi trenger så sårt at helsepersonell engasjerer seg og at organisasjoner utfordrer det etablerte miljøet. La oss få en organisasjon som tør å snakke om de nære og ærlige ting. Vi trenger å samle oss om hva som er viktig når livet går mot slutten.

Politikerne snakker om pasientens helsevesen. Ta dem på ordet og si din mening!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2017

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   3 + 6 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


  • Lege 28.03.2017 08:43:25

    Veldig bra skrevet! Personlig synes jeg det er på tide å legge i fra seg den religiøs forankrete tanken at dødshjelp er synd. Det burde være avgjørelse til enhver fritt menneske å kunne av slutte livet sitt når det er uansett ikke lenge til og resten er bare en plage. Og det kan være en plage til tross for all palliativ omsorg og hjelp.

Nyheter fra startsiden

Ny rapport om åpenhet i helsevesenet

– Åpenhet kan gi målingene for stor betydning1

NYE TALL FRA HELSEDIREKTORATET

Kommunene ansetter flere psykologer2

IT-SKANDALEN I HELSE SØR-ØST

Revurderer omstridt milliardavtale11

Helse- og omsorgsdepartementet

Han er Høies nye kommunikasjonssjef1

HØIE SNUR OM RHF-NEDLEGGELSE

Høie: – Grovt angrep fra Toppe8

Høie snur om RHF-nedleggelse

– Skuffet over kursendring4

Kommende DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!