Norge er en liten pille i et stort glass

I frykt for at offentliggjøring av norske rabatter skal påvirke andre markeder, kan våre rabatter bli redusert – og i verste fall kan norske pasienter miste tilgang til innovativ medisin.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Veronika Barrabés, Country Manager I Novartis Norge AS

DENNE UKEN ble avgjort at deler av våre anbudspriser skal holdes konfidensielle. Det er vi i Novartis glade for. Vårt ønske om konfidensialitet kan imidlertid ikke begrunnes med at våre legemiddelpriser er så høye at de ikke tåler offentlighetens lys, snarere tvert imot. Prisene vi tilbyr norske sykehus, er så lave at de kan skape ringvirkninger utenfor landets grenser.

I konfidensialitetsdebatten har legemiddelbransjen, og særlig våre motiver for ønske om konfidensielle anbudspriser, blitt diskutert – og etter vår mening i stor grad blitt misforstått.

RABATTENE. I et debattinnlegg (NRK Ytring, 27. januar) hevder stipendiatene Kristine H. Onarheim og Eirik Tranvåg at innkjøp av legemidler i norske sykehus ikke kan sammenlignes med andre offentlige anbud og at konfidensialitet skaper høyere priser: «At prisene på kulepenner er unndratt offentligheten, er ukontroversielt, men hemmelighold av legemiddelpriser strider mot grunnleggende prinsipper for god og rettferdig prioritering».

La meg først presisere: Vårt ønske har aldri vært at legemiddelpriser skal være hemmelige. Novartis ønsker at enhetsprisene, det vil si rabattene vi gir i anbud, skal være konfidensielle. Et slikt ønske er i tråd med norsk lov og gjelder alle offentlige anbud, enten det er snakk om innkjøp av røntgenmaskiner, konsulenttjenester eller kulepenner. Og for ordens skyld: Slik begrunnes også konklusjonen til direktørene i de regionale helseforetakene.

REALITETEN. Jeg kan, på lik linje med stipendiatene, Helsedirektoratet og Den Norske Legeforening, erkjenne at det å levere produkter til helsesektoren, åpner for prinsipielle problemstillinger.  Samtidig har legemiddelselskaper, på lik linje med andre i næringslivet, forretningsforhold som det vil være av betydning å hemmeligholde. At legemiddelbransjen er en kommersiell og global aktør som utelukkende konkurrerer på pris, er et faktum som flere ser ut til å fortrenge. Like fullt som at selskaper som Novartis står bak de mest nyskapende og avanserte legemidlene, ikke stat eller offentlig sektor.

I Norge er vi heldige som har et offentlig sykehusinnkjøp som oppnår nasjonale rabattfordeler og lave legemiddelpriser sammenlignet med andre land. Samtidig er det viktig å påpeke at for et globalt selskap som Novartis, utgjør det norske markedet en svært liten pille i et stort glass. Spillerommet vi får utdelt av våre globale ledere i anbudsforhandlinger, er ikke nødvendigvis tilsvarende det som blir utdelt til våre kolleger i eksempelvis Tyskland. I frykt for at offentliggjøring av norske rabatter skal påvirke andre markeder, kan våre rabatter bli redusert – og i verste fall kan norske pasienter miste tilgang til innovativ medisin. Det er ikke en realitet vi ønsker, men en realitet vi og andre må ta innover oss.

TEORIENE. Jeg vil med andre ord avkrefte tesen som jusprofessor Mads Andenæs presenterte under DM Arena 26. januar; om at legemiddelselskapene får høyest mulig pris under hemmelighold. Slik er kanskje resonnementet i klassisk markedsteori, men slike teorier kan ikke anvendes på det globale legemiddelmarkedet, der avtaleverket mellom legemiddelindustrien og myndigheter i ulike land varierer, og rabatterte priser utdeles i henhold til lokale strategiske hensyn. Konfidensialitet er for Novartis ikke annet enn et verktøy som tilrettelegger for lavere priser.

I Norge er det slik at legen forskriver, staten betaler og pasienten mottar behandling. I et slikt trepartssamarbeid vil det alltid stilles spørsmål rundt prioriteringer og kostnadsavveiinger mellom ulike pasientgrupper, en fremtredende realitet i en tid der medisin blir mer avansert og persontilpasset. På samme tid vil jeg minne om at legemidler kun utgjør 7,5 prosent av totale helseutgifter i Norge (OECD Health Statistics, 2016). I hvilken grad norske sykehus kan tilby behandling A eller B, står og faller ikke på budsjettposten legemidlene utgjør.

ET FOREGANGSLAND? På lang sikt tror jeg ikke konfidensialitet er løsningen, og heller ikke hva debatten bør dreie som om. La meg foreslå et dristig alternativ som kan utfordre dagens anbudssystem: I dag er pris eneste innsatsfaktor i norske sykehusanbud, det vil si at Novartis leverer medisin med pris per pille, uavhengig av om den enkelte pasienten får ønsket effekt eller ikke. Novartis foreslår at dersom pillen ikke gir effekt, skal sykehuset heller ikke betale. I et slikt verdibasert helsesystem vil vår inntjening være basert på verdien vi tilfører pasienten, ikke prisen vi tilbyr sykehuset. Et slikt system bygger på åpenhet og rettferdighet mellom betaler og tilbyder, og vil gjøre debatten om konfidensielle enhetspriser irrelevant.

Til tross for at dette vil endre legemiddelbransjens inntjeningsgrunnlag, mener jeg det er en utfordring min bransje bør akseptere. Det er ikke å stikke under stol at legemidler ikke alltid gir effekten som ønskes, og at budsjettposten vi representerer, kunne ha vært mindre.

Så jeg kaster ballen videre til norske politikere og vil påpeke at hvis vi lykkes, vil det norske markedet utgjøre en større pille og bli et foregangsland som vil gi effekt langt utenfor landets grenser.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS