Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

KOLLEGIALISME: – Dokumentasjon tyder på at det innen legeyrket finnes såkalt misforstått kollegialisme – om noen vet at en kollega er en dårlig kirurg med dårlige resultater så er det ikke nødvendigvis slik at kollegene sier fra, sier hjertekirurg Ben Bridgewater.

KOLLEGIALISME: – Dokumentasjon tyder på at det innen legeyrket finnes såkalt misforstått kollegialisme – om noen vet at en kollega er en dårlig kirurg med dårlige resultater så er det ikke nødvendigvis slik at kollegene sier fra, sier hjertekirurg Ben Bridgewater. Foto: Anne Grete Storvik

Mener alle kirurgers resultater burde offentliggjøres

I Storbritannia offentliggjøres alle hjertekirurgers resultater – og nå får flere spesialiteter det samme kravet.

Annons:

Dagens Medisin møtte i høst Ben Bridgewater, den britiske professoren og hjertekirurgen som i flere år har stått i bresjen for at alle kirurgers resultater bør offentliggjøres.

«Alle visste»
Bridgewater startet som kirurg da den såkalte Bristol-skandalen kom for dagen:

Mellom 1988 og 1994 var dødelighetsraten dobbel så høy i Bristol som ved noen annet sykehus, i fem av de syv årene. I perioden fra 1991 til 1995 døde mellom 30 og 35 barn mer enn forventet. Barna, som hadde gjennomgått åpen hjertekirurgi, var under 12 måneder gamle.

 Han forteller at «alle visste» at kvaliteten på behandlingen ikke var god nok: 

– Legene, sykehuslederne og politikerne. Men ingen gjorde det som var nødvendig, før noen pårørende kontaktet mediene. Vi startet så med innsamling av data i en region med rundt åtte millioner innbyggere i Nordvest-England. Resultatene fra hver eneste operasjon ble registrert med beskrivelse av pasient og tilstand, data fra operasjonen, det postoperative forløp, samt resultater, forteller Bridgewater til Dagens Medisin.

Korrigerte for risiko
– Resultatene korrigerte vi for risiko slik at de kirurgene som opererte de mest krevende pasientene, ikke skulle fremstå som de med dårligste resultatene. Vi brukte matematiske metoder for denne risikojusteringen.

– Vi forventer ikke at alle er bedre enn gjennomsnittet, det er ikke slik det fungerer: Det hele dreier seg om å forstå årsaken til variasjonen man observerer – og å kunne skille forventet fra uforventet variasjon. 

“Fra kirurgenes ståsted var det som om himmelen ramlet i hodet på dem”

- Ben Bridgewater

– Vi informerte så kirurgene om deres resultater og hvordan de lå an i forhold til gjennomsnittet. Det ble hovedsakelig gjort for at de skulle få analyser av egen praksis for å kunne igangsette og følge effekt av forbedringstiltak – men også for å identifisere dem som hadde signifikant dårligere resultat enn gjennomsnittet.

Reaksjoner
– Hvilke reaksjoner fikk dere?

– Først var kirurgene relativt komfortable, fordi forutsetningen for arbeidet var at resultatene ble publisert slik at kirurgene ikke kunne identifiseres. Dette var i 1998, men i 2001 ble det gjennomført en offentlig granskning, ledet av jusprofessor Ian Kennedy. Han sa at «pasientene har krav på å få vite dette». Jeg tror ikke noen trodde at dette faktisk ville skje. 

Noe å lære?
– Etter at vi hadde etablert praksis med å rapportere resultatene på sykehusnivå, ønsket vi å vite hvilke resultater man kunne forvente, basert på de beste sykehusene. Vi analyserte resultatene fra alle kirurger som utførte bypasskirurgi på hjertet (ACB), og vi identifiserte de kirurgene som hadde lavest dødelighet etter operasjonen, etter å ha justert for kjente faktorer som øker komplikasjonsfaren ved dette inngrepet. Deretter inviterte vi den kirurgen som hadde det beste resultatet til å holde en «masterclass», for å kartlegge hvorvidt det var noe spesielt han gjorde under inngrepet som andre kunne lære av.

Bridgewater, som nylig sluttet som praktiserende kirurg, fikk i likhet med alle andre, offentliggjort sine resultater.

– Jeg var veldig interessert i disse dataene, og så på dem hele tiden. Jeg brukte dem til å justere og finspisse detaljer i måten jeg opererte på. Derfor hadde det vært overraskende om mine resultater ikke hadde vært gode. Det betyr ikke at jeg er en bedre kirurg, men at jeg fulgte med på dataene.

«Himmelen ramlet ned»
I 2005 ble en ny ytringsfrihetsparagraf, «Freedom of Information Act» innført i Storbritannia. Mediene hadde inntil da vært den sterkeste driveren i Storbritannia for å holde kirurgene ansvarlig, og på dette tidspunktet skrev The Guardian til alle sykehusene i landet og ba om å få oppgitt antallet operasjoner hver enkelt kirurg utførte, i tillegg til å få oppgitt hvilke resultater de hadde – med særlig fokus på antall dødelige komplikasjoner.

– Fra kirurgenes ståsted var det som om himmelen ramlet i hodet på dem, sier Bridgewater.

– Sykehusene fikk 30 dager til å fremskaffe informasjonen. Fra mitt ståsted var dette uunngåelig, og jeg mente det hadde vært det i et tiår allerede. Min reaksjon var: «Når de nå først skal gjøre det, la oss hjelpe dem å gjøre det riktig». Samt at det var viktig å justere for risiko, for å hindre at de som opererer høyrisiko-operasjoner, kommer dårlig ut. Så jeg hjalp The Guardian med dette, og parallelt publiserte jeg data fra prosjektet vårt i Nordvest-England i British Medical Journal (BMJ).

– Da BMJ fikk dataene, utbrøt én av redaktørene: «Det er forferdelig, og det har skjedd en fryktelig feil. Kirurgenes navn står på listen!» Dette var i 2005, og siden har vi altså publisert disse tallene. Fra 1998 til 2008 ble antall dødelige komplikasjoner redusert med en tredel av hva de var. 

– Og dette er ikke fordi kirurgene unngår å utføre høyrisiko-operasjoner. Vi har analyser som viser at antallet av denne typen inngrep faktisk har gått opp – samtidig som dødeligheten går ned. Vi mener det er fordi folk blir holdt ansvarlige fordi de som har høye mortalitetstall, må ta grep. 

– Folk har stilt kritiske spørsmål om hvorvidt metoden som blir brukt for å justere for risiko ved operasjonene, er god nok, og hvordan man analyserer statistisk variasjon, sier han.

Innført i hele Storbritannia
Systemet er nå innført i hele Storbritannia. Det fungerer slik at alle kirurgene har en egen side på nett. De kan selv bestemme hvor mye informasjon om seg selv de må legge ut, men det er satt et minimumskrav, som antallet operasjoner og så videre.

– Generelt er erfaringen at pasientene er glade for at informasjonen finns. Jeg har selv hatt pasienter som har sett min presentasjon på nett, og sier at «jeg vil at du opererer meg», og motsatt, at de kommer og sier at de «heller vil ha Mr. Smith». Dette er helt ok. Alt som kan gi pasienten mulighet til selv å ta kontroll, er en bra ting. 

Flere spesialiteter
De britiske myndighetene bestemte seg for fire år siden å gjøre det samme for ytterligere ni spesialiteter.

– Hvordan sikrer dere at dette blir rettferdig for kirurgene? 

– Man må utdanne systemet, sykehuselederne, styrene og kliniske ledere. Dersom du har dårlige resultater fordi du har dårlig kvalitet, så må det fikses. Ofte er problemene på administrasjonsnivå i avdelingen. Kritikken fra kirurgene går på det med å publisere enkeltnavn. Jeg tror det handler mest at de ikke stoler på at det blir system-messig riktig. 

Bridgewater har både en pragmatisk og en filosofisk tilnærming til publisering av slike data:

– Om du flyr med British Airways, så trenger du ikke å vite at det er Mr.Smith som flyr flyet, fordi du stoler på at flyselskapet og alle pilotene deres er trygge. Dokumentasjon tyder på at det innen legeyrket finnes såkalt misforstått kollegialisme –om noen vet at en kollega er en dårlig kirurg med dårlige resultater så er det ikke nødvendigvis slik at kollegene sier fra. Dermed gjør ikke organisasjonen de grepene som er påkrevd.

– Så om jeg hadde tro på at sykehusene styre slik at de hadde skikkelige revisjoner, data, ledelse, kvalitetsforbedring og ledelse av staben – sa hadde jeg ikke tenkt at det var så viktig med rapportering av kirurgdata.

– Men vi har beviser på at organisasjonen ikke behersker dette til fulle, og derfor mener jeg vi har rett til å vite.

– Den mer filosofiske tilnærmingen min er, at om jeg skulle utføre hjertekirurgi på deg så hadde du rett til å møte meg, se meg i øynene, spørre hvor mange operasjoner jeg har gjort før og hvordan det gikk. Du forventer også at jeg er det viktigste medlemmet av teamet som skal ta seg av deg etterpå. Det mener jeg er din rettighet, sier Bridgewater, som nå jobber som helsestrategisk leder i selskapet CSC, en IT-leverandør som blant annet leverer tjenester til helsesektoren.


Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   5 + 4 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


  • Knut Magne Augestad 16.12.2016 02.15.50

    Dette er en svært dårlig ide. Det er forsøkt ut i både England og USA med dårlig resultat. Dokumentasjon fra USA, se: Ann Surg. 2016 Oct;264(4):566-74. doi: Evaluation of the ProPublica Surgeon Scorecard "Adjusted Complication Rate" Measure Specifications. Ban KA et al Dokumentasjon fra England, se: BMJ Open 2016;6:e012471 doi:10.1136/bmjopen-2016-012471 Individual surgeon mortality rates: can outliers be detected? A national utility analysis. Ewen M Harrison et al Kvaliteten på kirugi er idag avhengig av volum og teamarbeid. Det spiller liten rolle med en superb kirug, hvis teamet rundt fungerer suboptimalt. Man må altså evaluere på avdelingsnivå, ikke på individnivå.

  • Per Anders Øvretveit 13.12.2016 22.42.04

    På den ene siden: -Vi kan komme til å trakke en del kirurger på tærne. På den andre siden: -Fra 1998 til 2008 ble antall dødelige komplikasjoner redusert med en tredel av hva de var.

  • Kirurg 10.12.2016 23.55.45

    Kirurgen er den som har mulighet for størst innflytelse på totalapparatet og resultatet, men også er mest ærekjær på å forsvare sine resultater. De beste kirurgene jobber i team. Vi har felles interesser med pasientene. Naturligvis må det tas hensyn til risiko, noen operererer pasienter ingen andre tør å røre. Vi går forhåpentlig mot et samfunn med økt transparens også innenfor medisin, og det er av det gode. Offentilggjør resultater for hver enkelt kirurg, intitusjon, klager og NPE saker. Så får pasentene velge!

  • Trine Fresvig 09.12.2016 19.09.34

    Det er en veldig dårlig idé. For det første vet alle som driver med ulykker og risikoanalyse at man skal løse uheldige hendelser på systemnivå, ellers får man underrapportering. For det andre så hviler en sånn idé på at hele resultatet for operasjonen hviler på kirurgiske ferdighetene, mens i virkeligheten er det en masse faktorer som spiller inn. Alt fra hvor syk pasienten er til anestesi, operasjonssykepleier, fysioterapeut og familieforhold hos pasienten. For det tredje så hviler også en slik idé på at kirurgen har makt til å endre noe som helst på faktorene som spiller inn. Dersom man tar kvalitetssikring på alvor, så må man sammenligne avdelinger mot tilsvarende avdelinger og legge til rette for at det ikke skal skje underrapportering av komplikasjoner.

  • Wender Figved 09.12.2016 17.23.36

    Det er godt dokumentert at dette er en dårlig ide. Les Superfreakonomics. Du kan være en strålende kirurg med elendig vaskepersonell og slurvete operasjonssykepleievikarer. Kirurgi er ikke et one man (or woman) show men lagarbeid. Hvordan skal du måle assistenten? Hvordan måler du to ryggkirurger som opererer hhv høyre og venstre side av ryggfiksasjonen sammen? Du kan være den kirurgen som opererer alle de tjukke eller alle risikopasienter. Mål på avdelingsnivå!

  • P.T 09.12.2016 17.23.25

    Var det ikke på Haukland dei måte sette en ekstra bakvakt på en lege når han hadde vakt.

  • lege og far 09.12.2016 16.38.50

    Spennende. Klart og tydelig at det ville forbedre resultater. Hva med å innføre det samme for lærere på skolen, undervisere på høyskolen, saksbearbeidere i kommunen osv. ? Det er også personer med kjempe vikte oppgaver som har store konsekvenser for enkelt individers fremtid.

  • Lege 09.12.2016 15.52.09

    God ide. Her må sykehusledere og direktører også måles på f.eks 30 dagers dødelighet etter utskriving fra sykehset.

  • Victor Grønstad 09.12.2016 15.45.51

    Spennende tanke dette, kanskje noe for andre spesialiteter også, indremedisinere? Psykiatri?

Nyheter fra startsiden

Politikk og økonomi

Henla sak mot Helsepartiet

FORSKJELLER I KOLS-BEHANDLINGEN

– Helseatlas er ingen gapestokk

PROTESTERER MOT HJERTESENTER I BODØ

UNN-leger ut mot PCI-anbefaling2

AVDEKKER FORSKJELLER I KOLS-BEHANDLINGEN

Ulik bruk av mulig livreddende behandling

AVDEKKER FORSKJELLER I KOLS-BEHANDLINGEN

Minst 1 av 3 med kols er for dårlig fulgt opp2

KVINNER FIKK FJERNET BRYST OG EGGSTOKKER

10 kvinner får rettshjelp etter feilaktige operasjoner

FIKK FEILAKTIG FJERNET BRYST OG EGGSTOKKER

Dansk ekspert gransker de 21 feilaktige OUS-operasjonene2

PÅSTANDER OM HEMMELIGHOLD OG FRYKTKULTUR

Helsepartiet ekskluderte 13 medlemmer17

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!