Livskriser – og diagnoser?

Tone Skjerven, overlege, Klinikk for voksenpsykiatri, Helse Møre og Romsdal HF
I vår internundervisning skal jeg i dag, torsdag 5. november, snakke om etiske aspekter ved såkalt medikalisering og overbehandling i psykisk helsevern. Midt i forberedelsene til mitt innlegg, som fikk tittelen «Å tåle livet», dukket det opp en gavepakke i form av en debatt i mediene om sykeliggjøring og overdiagnostisering i psykisk helsevern. Foruten å gi meg mye gratis til foredraget mitt, er dette en viktig diskusjon som må føres langt utover vår egen virksomhet.
Å TÅLE LIVET. Denne tittelen er valgt på bakgrunn av en gryende usikkerhet hos undertegnede på om vi beveger oss inn i en tid med økende hjelpeløshet i forhold til å takle livshendelser som hører til i et normalt voksent liv. Det kan jo være alderen: Helt siden oldtiden har de eldre bekymret seg for de yngre medborgernes levemåte. Men vi har vel ikke tidligere vært så innsirklet i problemorientering og bekymringer rundt hverdagslivets utfordringer som nå? I alle fall har det ikke tidligere vært tilgang på så mange hjelpetiltak for små og store ting i livet.
Et viktig spørsmål er om hjelpetiltakene fører til vekst og utvikling – eller om de tvert imot kan gjøre oss mer uselvstendige og hjelpeløse?
FORSTÅELSE. Sentralt i diskusjonen om virksomheten psykisk helsevern er om det skal innbefatte kun spesifikke sykdomskategorier- og diagnoser, eller om det også skal være et sted å henvende seg ved følelsesmessig nød og krisetilstander. En slags omgåelse av denne problemstillingen er å tilpasse kartet til terrenget ved å innlemme sorg og krisereaksjoner i diagnosemanualen slik vi ser tendenser til i den nye amerikanske DSM-V.
En viktig del av den videre diskusjonen må være hvordan vi forstår psykisk sykdom eller lidelse. Tilnærmingene spenner fra en rent medisinsk modell der utgangspunktet er at sykdom er noe som rammer oss, mer eller mindre uten grunn, til en forståelse der man forfekter at den samme «sykdom» kan være en viktig del av livet og det å bli kjent med seg selv.
Den amerikanske psykologen James Hillmann mente at menneskets psyke eller sjel er sammensatt av mange kilder, eller arketyper, og at det er nødvendig å bli kjent med alle sjelens kilder for å leve et helhetlig liv. For eksempel kan det være nødvendig å nedtone arketypen «frisk, kjekk og sunn» (helten) for å dukke ned i sjelens dyp og utforske dens mer mørke sider.
HJELPERROLLE. Den britiske psykologiprofessoren Peter Kindermann mener at vi bør forlate hele sykdomsmodellen. Han mener vår mentale helse i stor grad er avhengig av vår forståelse av verden; tanker om oss selv, andre mennesker, fremtiden og samfunnet, og at utgangspunktet for hjelperrollen bør være å hjelpe og støtte mennesker som er fortvilet.
En lignende tilnærming ser vi hos den kjente franske filosofen Michal Foucault, som hevdet at psykisk og somatisk medisin ikke kan bygge på samme patologiforståelse. Mennesket er selvskapende og selvformende individer som krever en helt annen forståelsesmodell enn naturvitenskapen kan tilby.
DIAGNOSE? Psykisk helsevern, slik jeg kjenner det, vurderer de enkelte tilfeller av krisereaksjoner, trøblete liv og plagsomme relasjoner ut ifra subjektiv lidelse, sårbarhet og alvorlighetsgrad. Noen får tilgang på våre tjenester, andre vurderes å kunne klare seg på andre måter eller anbefales andre tilbud. Er det da noe problem å få en diagnose for en sorgreaksjon eller en krisereaksjon i forbindelse med et samlivsbrudd, hvis det er dette som må til for å få hjelp til å komme gjennom det?
Hvis samfunnet og enkeltindividene med dette får en selvforståelse som tilsier at vi får stadig dårligere mental helse, og at det enten må være noe alvorlig galt med oss som individer eller samfunnsforholdene vi lever under, kan dette forverre helsetilstanden i befolkningen. På den annen side: Hvis vi fritar samfunnet for denne typen sykeliggjøring, vil den enkeltes problemer kanskje ikke forsvinne?
ØNSKELIG? En viktig etisk problemstilling vil være å vurdere i hvilken grad det er ønskelig og nødvendig å ha et offentlig tilbud om hjelp ved vanskelige livsutfordringer, og i neste omgang om – og i hvilken grad – slike tilbud kan føre til økt hjelpeløshet.
Videre må vi fortsette diskusjonen om hvorvidt det er ønskelig at sorg og kriser skal kategoriseres som sykdomsdiagnoser, om det skal organiseres under helsevesenets domene – eller om det er mer hensiktsmessig å møte slike utfordringer på andre arenaer.
Vi kommer ikke unna disse problemstillingene i det videre arbeidet med såkalt standardisering av pasientforløp.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2015