Hvorfor tviholder norske sykehus på dialysepasientene?

Ragnar Skjøld, styreleder i Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte (LNT)
OVERALT I helsetjenesten arbeides det for å finne løsninger som er rimeligere for samfunnet og bedre for pasientene. Vi burde si nesten overalt. For ennå gjenstår dialysemysteriet. Det store flertallet av dialysepasientene reiser til og fra dialysebehandling i sykehus tre–fire ganger hver uke – noen for resten av livet. At dette er en stor belastning og forringer livskvaliteten kraftig, er ikke vanskelig å forstå.
Det store dialysemysteriet er dette: Hvorfor tviholder norske sykehus på dialysepasientene? Samfunnet kunne ha spart store summer, og pasientene kunne ha fått et bedre liv, gjennom hjemmedialyse.
I Norge er det om lag 1350 dialysepasienter. Om lag 1150 av dem er i sykehusdialyse, og bare 200 av dem i hjemmedialyse. En dialysepasient i sykehus koster i snitt 650.000 kroner i behandlingskostnader hvert år. Når transport, trygdeytelser og manglende skattebidrag regnes inn, blir tallet på over én million kroner. Dette legger beslag på en betydelig del av helse- og velferdskronene.
ØKENDE PROBLEM. Samtidig vet vi at kronisk nyresykdom har blitt et folkehelseproblem. Om lag 10 prosent av oss har tegn på skader på nyrene. Antall dialysepasienter har økt med hele 43 prosent på 10 år, og er stigende.
I Helsedirektoratets handlingsplan for kronisk nyresykdom (2011-2015) ble det satt fokus på forebygging av livsstilsykdommer som høyt blodtrykk og diabetes, som er to av årsakene til økningen i kronisk nyresykdom i befolkningen. Handlingsplanen viste også til økt satsning på hjemmedialyse som en strategi.
Status er imidlertid at antallet dialysepasienter øker, og at bruken av hjemmedialyse er like lav. Vi må derfor dessverre bare konstatere at tiltakene i handlingsplanen er for svake eller ikke er iverksatt. Stortingets Helse- og omsorgskomité sa i innstillingen til ny transplantasjonslov i vår at handlingsplanen må evalueres og rulleres. Ennå har det ikke skjedd noe. Har vi råd til å la være?
TØFF PÅKJENNING. Hjemmedialyse er lite brukt i Norge sammenlignet med andre vesteuropeiske land. Dette er påfallende ettersom vi er ett av de europeiske landene hvor befolkningen bor mest spredt, og derfor har lang vei til sykehus for mange.
Når man må til sykehus for dialyse tre–fire ganger i uken og reisetiden kan vare over flere timer hver vei, blir belastningen stor og livskvaliteten lavere. Mange føler at de «reiser bort» livene sine. For dem det gjelder, og deres nærmeste, er dette en tøff påkjenning.
Norsk nyremedisinsk forening (LNT) og Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for nyresykepleiere satte i 2009 et mål om at ingen dialysepasienter skal ha mer enn én times reisevei hver vei til dialysebehandling. Pasienten skal også få tilbud om hjemmedialyse hvis forholdene ligger til rette for dette. Disse målene er fortsatt «Soria Moria» for veldig mange dialysepasienter. Lang reisevei til behandling gir ikke et verdig liv for denne gruppen. I tillegg kommer at over halvparten av pasientene ikke kan få tilbud om nyretransplantasjon av forskjellige medisinske årsaker, og dermed må leve med dialysebehandling resten av livet.
ENKELT, TRYGT OG BILLIGERE. Et medlem av Brukerutvalget i Helse Midt-Norge har uttalt at hjemmedialyse er «teknologi på sitt beste, og at det gir pasienten mulighet til å leve som normalt. Pasienten slipper å reise flere ganger i uken og kan fortsette å studere eller være i arbeid. Hjemmedialyse gir også mulighet for hyppigere behandling og økt behandlingstid. Dette gir helsemessige fordeler. I tillegg er hjemmedialyse langt rimeligere enn sykehusdialyse. En evaluering som Nasjonalt kunnskapssenter foretok for helsetjenesten i 2014, dokumenterte at hjemmedialyse (peritonealdialyse) koster minst av alle dialysemetodene og er langt mer kostnadseffektivt enn sykehusdialyse.
VALGMULIGHET. Det paradoksale er at, til tross for de mange fordelene hjemmedialyse har for både pasienten og samfunnet, får et fåtall pasienter tilbud om dette i Norge. Hvorfor? Det er det store dialysemysteriet.
De som kan løse mysteriet, er politikere og helsemyndigheter. De må vise at visjonen om «pasientens helsetjeneste» også skal gjelde for dialysepasienter. At pasientene skal gis en reell valgmulighet om hvilken dialyseform som egner seg best for dem, burde ikke være en kampsak, men en selvfølge.
Økt bruk av hjemmedialyse er en trippel vinn-situasjon; for pasienten, for helsetjenesten og for samfunnet. Hvor lenge skal dialysemysteriet forbli uløst?
Ingen oppgitte interessekonflikter
Referanser:
1. Innst. 223 L (2014–2015) Ny transplantasjonslov
2. Helsedirektoratets handlingsplan for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom (2011–2015)
3. Helse Midt-Norge: Teknologi på sitt beste
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2015