Gi sykehusene tilbake til pasienter, fag og folkevalgt styring

Anne Grethe Frøslid Gjerdalen, logoped, lektor og medlem av Sykehusaksjonen i Oppland
INGEN KAN TA stilling til en Nasjonal helse- og sykehusplan (NaHSP) uten å ta en klar stilling til helseforetaksmodellen (HFM). Politikerne må stilles til ansvar. Helseminister Bent Høies utpekte rådgivere til NaHSP er, med klar hensikt, valgt fra de store sykehusene. Fagfolk og grasrota over hele landet er sterkt kritiske til HFM, som Stoltenbergs regjering fikk vedtatt i ekspressfart i 2001, med støtte fra Høyre og Frp. Helseforetakene er på kollisjonskurs med både legeforeningen og folket. Målet må være å sikre gode akuttilbud, uavhengig av bosted. Verdien i at innbyggerne bor i – og bruker hele landet – utfordres sterkt.
Med HFM forsvant folkevalgt kontroll over velferdstjenestene. Grunnverdiene, med fokus på fag, god pleie og omsorg, forsvant også. Økonomi er i sentrum – ikke pasienten.
OVENFRA OG NED. HFM representerer altfor stor makt i styrerommene. Organisasjonen er toppstyrt, med ledere som i liten grad har helsefaglig bakgrunn, med stor avstand fra bunn til topp, hvor virkelighetsoppfatningen er totalt forskjellig. Alt er definert ovenfra og ned, med fjernstyring av sykehusene i altfor store organisasjoner. Tenkningen er hentet fra finans- og næringsliv, med økonomisk tankegang – kjøp og salg av pasientbehandling. Økonomer blir viktigere enn folk med helsekunnskap, og politikere – og demokrati er satt på sidelinja av New Public Management (NPM), som mange vil kalle en infisering av helsevesenet.
Helseforetaksmodellen har kostet milliarder i lønninger til byråkrater og konsulentfirmaer, samt fete etterlønninger og pensjoner. Tallene burde offentliggjøres i sin helhet. Drift koster snart mer enn det som går til pasienten. Barneavdelinger helgestenges. Penger til bonuser og lønnsfest skulle ha gått til pasientbehandling.
KVELERTAK. Tjenester brytes ned, med kvelertak på sykehusene for å nå ledelsens mål om store sykehus. Sentralisering er regelen, med nedleggelser og flytting av funksjoner fra sykehus til sykehus, uten pasienthensyn. Vi har alvorlige følger av budsjettkutt, massenedleggelser av senger og sykehus, overbelegg med tusenvis av pasienter i sykehuskorridorer, og kort liggetid. Alvorlig syke kastes mellom sykehus og sykehjem til de dør. Vi har en ikke-fungerende samhandlingsreform og store dagbøter for kommuner som ikke tar imot fort nok.
Sykehusene i Innlandet er strupt med sparing over tid, med store overskudd som skulle ha gått til nytt utstyr og rehabilitering av sykehusene. Nå er pengene «utlånt» til andre skakkjørte helseforetak, uten å kunne disponeres av Sykehuset Innlandet (SI) selv. Tvert imot skal det spares ytterligere 350 millioner innen kort tid.
Vi har, allerede, en god balanse mellom lokal og sentral kirurgi, men sykehusledelsen forringer dagens tilbud slik at sentralisering tvinger seg frem. Dette skaper uro, uforutsigbarhet og frustrasjon som påvirker oppsigelser og rekruttering.
FRYKTKULTUR. Det er en fryktkultur med hensyn til varsling, en totalt misforstått lojalitet mot systemet. Desillusjonerte helsearbeidere over hele landet opplever at protester omtales som «støy». Kravene er stigende, selv om tjenestene brytes ned. Det handler også om mangel på respekt for verdien av å redde liv med hensyn til avstandsproblematikk. Vi opplever ledere som ikke er lyttende og tilstedeværende, og ledelsen overser forskning og erfaring som sier at storsykehus verken er bedre eller billigere.
Vi hadde nylig en stor demonstrasjon i Oslo. Landskjente leger og andre fagfolk, fagbevegelsen, sykehusaksjonister og annen «grasrot» protesterte, med «Ja til fullverdige akuttsykehus». Kampen gjelder også byene, som vil få større ventetider med alle nedleggelsene.
Fryktkulturen, som knebler leger og andre helsearbeidere, må opphøre. Vi må få slutt på nedleggelser og innstramminger som rammer både pasienter og helsearbeidere. Det må bli slutt på krigen mellom sykehus og sykehjem om hvem som skal belastes økonomisk for pasientens sykdom. Det må bli slutt på at tusenvis av pasienter må ligge i korridorer. Det må bli slutt på å ribbe sykehusene mens utredning av sykehusstruktur pågår. Ikke minst må vi få bukt med det enorme sløseriet som helseforetaksmodellen representerer, samtidig som sykehusene tynes til det ytterste.
TA STYRINGEN TILBAKE! Det urbane embetsverket bak helseministeren vil legge ned halve Sykehus-Norge. Bent Høie hevder at han ikke vil legge ned sykehus, men taler med to tunger. Mange mener at han, uten faglig bakgrunn, er et offer for et sterkt byråkrati. Han definerer ikke hva et sykehus er. Dersom akuttkirurgien strupes ved sykehusene, er de ikke lenger sykehus. Fødeavdelingene går med i dragsuget.
Helseforetaksmodellen må fjernes raskest mulig, og den politiske styringen av Sykehus-Norge tas tilbake. Dette må høstens kommende Nasjonal helse- og sykehusplan legge til rette for. Politikk og fag må igjen spille på lag, med god pasientbehandling i sentrum. Vi må tilbake til folkevalgt styring, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Stortinget må ta tilbake makten over den nasjonale sykehuspolitikken. Det må bli slutt på den ensrettede sentraliseringsideologien, og vi må få en god og sikker lederkompetanse på de nivåene pasientbehandlingen skjer; stedlig ledelse.
Vi må ha en helsepolitikk som ikke er basert på folks lommebok eller hvor folk bor. Da må vi beholde gode lokale sykehus med fullverdig akuttberedskap over hele landet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2015