Todelt helsetjeneste

Det handler om brystkreftmedisinene Perjeta (pertuzumab) og Kadcyla (trastuzumab emtansin) samt prostatakreftlegemiddelet Jevtana (cabazitaxel).
Dette kan ikke vurderes på annen måte enn at vi i Norge har fått en todelt krefthelsetjeneste. Tilbudet om de tre kreftmedisinene vil gjelde for dem som kan betale, eller har en eller annen form for helseforsikring.
NORSKE onkologer fortviler over situasjonen. De mener legemidlene som har fått tommelen ned, er gode og bør brukes. I tillegg savner fagmiljøet gode nok begrunnelser fra Beslutningsforum for legemidler som har fått nei.
Beslutningen fra Aleris om å tilby medikamentene, er legitim. Kreftsenteret har i høst bygget opp en infusjonsklinikk og har to onkologer med erfaring fra offentlig sykehus. Før man offentliggjorde beslutningene om å tilby legemidlene, informerte Aleris-direktør Grethe Aasved onkologene, Kreftforeningen og helseforsikringsselskaper.
DEN nye situasjonen gir en rekke dilemmaer: Har onkologer ved offentlige sykehus plikt til å informere pasientene om at det finnes et privat behandlingstilbud i Norge? Er plikten i så fall av juridisk karakter, etisk, eller begge deler? For å komplisere bildet ytterligere: Er det slik at onkologene bør la være å informere pasienter man ikke tror har råd til denne typen legemidler? Lars Duvaland, advokat og avdelingsdirektør i Legeforeningen, antyder noe slikt.
Ikke bare gir slike problemstillinger føringer for en helsetjeneste delt etter økonomi: Debatten om geografiske forskjeller aktualiseres også, ettersom kreftbehandling ved private klinikker vil være et tilbud for pasienter som bor i eller nær storbyene.
Hva skal en lege på et offentlig sykehus gjøre dersom pasienten dukker opp med legemidler man har kjøpt hos Aleris? Hvis legen i et slikt tilfelle vil gi pasienten behandling, er veien kanskje kort til at sykehusene selv kjøper inn legemidlene og så sender faktura til pasienten i etterkant av behandlingen?
NORHEIM-UTVALGET la for en knapp måned siden frem sin prioriteringsutredning. Også land med Norges økonomi er nødt til å prioritere.
Kreftene som kjemper for mer behandling, er sterke, og man kommer ikke unna at de også har økonomiske motiver. Rike land i Vest-Europa må være villige til å betale for medisinske fremskritt, som nye kreftlegemidler. Samtidig prises mange nye medikamenter, ikke minst innen onkologien, på en ublu måte. Derfor må det offentlige opptre som en profesjonell innkjøper.
NÅR Norges rikeste mennesker vender den offentlige helsetjenesten ryggen og får behandling privat i Norge eller i utlandet, er det uproblematisk. Debatten om en todelt helsetjeneste handler ikke om hvilke valg eller prioriteringer kun én eller to promiller av landets befolkning foretar. Men dersom vanlige nordmenn må tegne privat helseforsikring eller selge huset for å få råd til behandling, faller bunnen ut av den norske velferdsmodellen.
De parallelle hendelsene – vedtakene i Beslutningsforum og tilbudet fra Aleris – viser at spørsmålet om enhetlig eller todelt helsetjeneste er reelt. Det må alle som arbeider med helse forholde seg til – og selvsagt aller sterkest våre folkevalgte i regjeringen og på Stortinget.
Ingen politiske partier er tilhengere av en helsetjeneste hvor lommeboken avgjør. Beslutningen til Aleris gjør at dette ikke er noen skrivebordproblematikk lenger.
Leder, Dagens Medisin 21/2014