Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Er mennesket en svart boks?

Hvis mennesket er en åpen bok, vil det alltid kun være oppslått på to sider. Av og til må vi bla i dybden for å finne frem til de ukjente kapitlene.

Publisert: 2014-09-22 — 11.22 (Oppdatert: 2015-05-09 — 08.47)
Denne artikkelen er over syv år gammel.

Alexander Wahl, spesialist i allmennmedisin og redaktør Primærhelse Helsebiblioteket

«MENNESKET ER en svart boks», sier en sykehusprest som foreleser for oss allmennleger. «Vi kan ikke vite hva som rører seg i hodene på pasientene», hevdes det. Mon det. For fastlegen vet mye på et blunk: Allerede når pasienten ønskes velkommen inn fra venteværelset, kommuniseres det, ved pasientens holdning og væren. Ganglaget, klesdrakten, blikket, stemmeleiet og mimikken taler og forteller.

INNLEVELSE. Når historien vikles frem med innfall og digresjoner, faller vi inn i en rytme, en stemning som reflekterer i oss. Noen kaller det empati, men for meg er dette ordet både fremmed og forslitt. Det er for blodfattig og det er for defensivt. Ordet empati berører ingen nerve i meg.

Pasientene, eller historien de forteller, gjør noe med oss fordi vi har innlevelse og medfølelse. Ikke sjelden føler vi sympati, glede eller sorg. Og det er greit, mer enn greit. Og det er mye bedre enn å skjule seg bak det skallet noen kaller «profesjonalitet» - vi er i dårlig kontakt med våre pasienter om vi blir grå ekspeditører. Men dette er selvfølgelig misforstått profesjonalitet. Ekte profesjonalitet derimot innebærer at vi bruker oss selv, som medmenneske, trøster eller som inspirator.

EN ÅPEN BOK? «Mennesket er en åpen bok», er det også sagt. Det er å dra det litt for langt. Selv om vi ser og hører og tolker - tolker i flere retninger samtidig - hender det at vi tar feil i våre antakelser. Men ved hjelp av innlevelse og mentalisering prøver vi å sette oss inn i pasientens sted, og vi møtes som oftest i en felles forståelse.

Vanskeligst er det når pasienten ikke forstår seg selv. Da kan vi bli lurt av gårde på avveier. Lenge. Og selv om vi ser selvbedrag og gjennomskuer avledninger, kan vi ikke alltid formidle hva vi ser. Det kan fort bli for brått og brutalt.

I DYBDEN. Fra fødselen av får mennesket utdelt et visst antall speilnevroner, nerveceller som smiler når blikket møter et smil - eller som sørger når vi ser et trist ansikt. Takk og lov for det. Det hjelper oss langt på vei til å bli grundig reflekterende. For det trengs av og til. For hvis mennesket er en åpen bok, vil det alltid kun være oppslått på to sider. Av og til må vi bla litt i dybden for å finne frem til de ukjente kapitlene.

Det kapittelet jeg liker best, heter «Mennesket er en skinnende stjerne».

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2014

Relaterte saker

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!