Reservasjonskrise

Så spredte opprørsilden seg til hele landet, og situasjonen gikk fra drama til full krise for Erna Solberg og Bent Høie.
Politiske kompromisser som åpner et handlingsrom for en tredjepart, har alltid et snev av usikkerhet over seg. Man er avhengig av hvordan andre tolker og vurderer et sakskompleks. Avsenderen mister kontrollen.
DET er lett å polarisere reservasjonsadgangen til leger med spørsmålet: «Hvilket hensyn veier tyngst; legens samvittighet eller pasientens rettigheter»? Veldig få, om noen, mener at hensynet til legen er viktigere enn hensynet til pasienten.
Mange som argumenterer mot høringsforslaget, argumenterer langs en slik linje. Dernest fremsettes forslaget som et angrep på retten til fri abort. Denne virkelighetsbeskrivelsen har vunnet frem i offentligheten, og den trumfer alle motargumenter. Det er - i edruelighetens navn - en vesentlig forskjell på en reservasjonsrett - og en mulighet, eller adgang, til reservasjon. 
DEN forrige regjeringen lot reservasjonsspørsmålet få leve sitt eget liv rundt om i Kommune-Norge. Alle dem som nå raser mot regjeringen, synes å hoppe bukk over at det de nå er så moralsk forarget over, har eksistert som praksis i en årrekke: Leger har reservert seg mot henvisning til abort. Noen har også vært uvillige til å forskrive prevensjon eller sette inn spiral. Dermed har også pasienter - uten å være klare over det - kunnet oppleve at doktoren var «reservasjonslege».
Det er i de faktiske møtene på legekontoret at reservasjonsspørsmålet går fra teori til praksis. Slike pasient-/lege-møter kan man jo bare forestille seg ubehaget ved. Således kan man snu problemstillingen: Pasienten har rett til å vite, dersom legen har holdninger eller besitter synspunkter som gjør at vedkommende vil handle i strid med en grunnleggende rett i vårt samfunn, nemlig å bli henvist til abort. Man kan selvsagt tvinge «reservasjonslegene» til noe de er imot. Men hvilke samtaler, råd og veiledning kan disse legene gi pasienter som opplever en sårbar, usikker og kaotisk livssituasjon? Er pasienten tjent med å møte en reservasjonslege ansikt-til-ansikt, eller er Bent Høies utgangspunkt om en form for «merking» av de legene det gjelder, faktisk til gode for pasientene? Jeg er tilbøyelig til å mene det siste.
MAN KAN selvsagt - og med full rett - argumentere med at det ikke er noen menneskerett å arbeide som fastlege. Vil man jobbe med pasienter i primærhelsetjenesten - og får økonomisk tilskudd - må man akseptere at fellesskapet stiller krav til yrkesutøverne.
I et liberalt demokrati bør det utvises en aksept for stemmer som taler flertallet imot. Den medisinsk-teknologiske utviklingen vil stille oss overfor dilemmaer som vil utfordre vår evne til refleksjon og debatt: Skal det være mulig å reservere seg fra å henvise til aktiv dødshjelp, dersom det i fremtiden blir en akseptert del av helsetjenesten? Hva med surrogati, dersom det blir tillatt i Norge? Eller saken som NRK har omtalt de siste dagene: Bør ett foster kunne fjernes før uke 12, mens ett annet får leve?
MANGEÅRIG leder av Etikkrådet i Legeforeningen, Trond Markestad, oppsummerer godt i et intervju med A-Magasinet: «Vi utvikler moralen og etikken etter hva som gagner oss, og sterke krefter vil ha denne rettigheten».
Mange av fremtidens medisinsk-etiske debatter kommer til å bli forbigått i stillhet: De blir nemlig for kompliserte til at vi orker å sette oss inn i for- og motargumentene. Da er det enklere å stemple reservasjonsleger som mørkemenn.
Leder, Dagens Medisin 03/2014