God pasientbehandling og klinisk forskning - konkurrenter eller nødvendig symbiose?

Toril Hernes, professor innen medisinsk teknologi ved NTNU
JEG ØNSKER MEG en helsesektor der jeg vet at de som behandler meg, har tilstrekkelig kompetanse. Atjeg får den beste behandlingen i Norge og at norske leger har oversikt over den internasjonale forskningsfronten. Jeg ønsker at kunnskapen til vårt helsepersonell er oppdatert - og i samsvar med behovene. Og at våre helsearbeidere vet å kunne omsette kunnskap til praktisk god behandling.
Ifølge Kreftregisteret er det flere som overlever eller lever bedre liv med sin kreft i dag enn for 10-15 år siden. Mye av dette skyldes at både diagnostikk og behandling er forbedret gjennom perioden. Og takten på utviklingen i medisinsk teknologi og medikamenter er økende.
PRESS OG KRAV. For at norske pasienter skal få den beste behandlingen også i fremtiden, kreves en oppegående og oppdatert helsesektor som evner å ta i bruk ny teknologi når den er på markedet.
I takt med utviklingen ser vi også et økende press og krav om effektivitet innenfor sektoren. Leger og sykepleiere blir brikker i et produksjonsapparat der målet er å få ventelistene ned og økonomien opp. Selv om det er et ønske at helsepersonell skal kunne inneha den beste kompetansen, er trenden likevel at det i praksis blir vanskelig å avsette tid til kunnskapsoppdatering, forskning og gode diskusjoner om behandlingsalternativer og muligheter som nye metoder kan gi. Det blir mer en diskusjon om hva som er «tilstrekkelig» tid til kompetanseoppbygging enn hva som er det optimale.
INTEGRERING. Det er ikke tvil at gjennom den daglige behandlingen bygger helsepersonell opp praktisk erfaring og kompetanse som er verdifull. I tillegg er det utarbeidet ulike verktøy og nettbaserte løsninger som gjør det lett for helsepersonell å hente ut viktig og nødvendig informasjon. Praktiske kurs og konferanser er også viktige tiltak.
Samtidig vet vi at en aktiv forsker lett setter seg inn i forskningsfronten og tilegner seg viktig kompetanse gjennom eget arbeid, daglig lesing av vitenskapelige artikler - og er aktiv i faglige diskusjoner i forskningsnettverk og gjennom konferansedeltagelse nasjonalt og internasjonalt. Import og utvikling av ny kunnskap skjer kontinuerlig. Og det er jo nettopp dette vi ønsker for våre helsearbeidere. Så hvordan kan vi øke den kliniske forskningen gjennom tettere integrasjon med klinisk praksis?
50/50-DELING. En god forskerutdanning ved våre universiteter er avgjørende for at klinikere kan benytte seg av forskning som virkemiddel for egen kompetanseoppbygging og optimal pasientbehandling også etter avlagt doktorgrad. En tilrettelegging av forskerutdanningsløpet med 50/50-deling mellom klinikk og doktorgradsstudier over en lengre tidsperiode har gitt mange gode resultater fordi studenten både kan holde kontakten med helsemiljøet og innhente pasientdata over tid ved å ha egne pasienter i kombinasjon med forskeropplæringen.
I tillegg vil problemstillingene i doktorgradsarbeidet ofte ha et mer pasientnært fokus, og relevansen av forskningen i forhold til pasientbehandlingen er optimal. For å kunne nyttiggjøre seg kunnskapen og integrere klinisk forskning med daglig pasientbehandling etter doktorgradsutdanningen, er det behov for tid til utvikling av gode protokoller, publikasjonsoppsummeringer, sammenstilling av data og oppsummering og skriving av artikler som diskuterer de endelige funnene.
OPTIMALT. Dette gir unik kunnskap som kommer pasientene til gode. I dagens Helse-Norge har klinikere i «produksjonsapparatet» dessverre som regel liten, om ikke noen tid, til denne typen aktiviteter. Dette illustrerer et kortsiktig forbruksperspektiv med tanke på fremtidige kunnskaps- og bemanningsbehov i helsesektoren.
Integrerte og delte stillinger mellom helsesektor og universitet til henholdsvis klinisk virksomhet og forskning bør derfor tilrettelegges, ikke bare for doktorgradsstudenter, men også for helsepersonell. Dette vil sikre at Norge på sikt også har en sektor med kompetent personell som både stiller spørsmål, frembringer den nødvendige og relevante kunnskapen som besvarer de uløste problemstillingene, samtidig som de utfører optimal pasientbehandling.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2014