Prosjekt: Pasientenes helsetjeneste

FOR DEM som måtte ha vært i tvil: Helse- og omsorgsminister Bent Høie er engasjert i helsepolitikk. Svært engasjert. Og han har store kunnskaper og innsikt på feltet.
Som stortingspolitiker siden 2001, både som medlem av den daværende sosialkomiteen (2001-2005) og de fire siste årene leder av helse- og omsorgskomiteen (2009-2013), har han bygget opp et tydelig politisk alternativ til to perioder med et Ap-styrt Helse- og omsorgsdepartement.
I DAG, tirsdag 7. januar, holdt Bent Høie sin første tale om politiske styringssignaler for spesialisthelsetjenesten.
- For meg at dette stort. Endelig skal vi gjennomføre den politikken vi har utviklet, sa Høie fra talerstolen i Store auditorium på Rikshospitalet i Oslo.
Engasjementet hans står til troende. Høie ønsker – helt oppriktig – å forandre norsk helsevesen.
Hva er det så Høie vil?
KORT FORTALT vil han skape pasientenes helsevesen. Bent Høie nevnte ordet «pasient» i en eller annen form hele 149 ganger i talen.
Pasientens erfaringer skal tas på alvor. De skal lyttes til, og «tas med i utviklingen av helsetjenesten». Pasientene skal få gi tilbakemeldinger – både ris og ros. De skal få velge hvor de vil ha behandling, og selv få avgjøre om den skal være i regi av det offentlige eller private. Dessuten skal de evaluere og vurdere kvaliteten på behandlingen som gis.
JONAS GAHR STØRE holdt i januar i fjor en tilsvarende tale, kjent som de 10 bud.
Høie lanserte i formiddag «seks viktige løsninger for å skape pasientenes helsetjeneste, der ventetidene går ned og kvaliteten opp».
To av de seks løsningene kan betegnes som strukturgrep:
Det ene – fritt behandlingsvalg – skal på plass i løpet av 2015, i første omgangen innen rus og psykisk helsevern. Når, eller om, fritt behandlingsvalg blir innført i somatikken, er foreløpig uvisst.
Det andre strukturgrepet er en nasjonal helse- og sykehusplan. Den kommer også neste år, lovet Høie, som «et faktagrunnlag over hvordan det står til i sykehus-Norge».
Planen skal ifølge helseministeren gi «en grundig oversikt over utfordringene når det gjelder aktivitet og kapasitet, kvalitet og pasientsikkerhet, personell og kompetanse – og bærekraftig økonomi».
TALEN inneholdt få nyheter. Det meste var kjent fra før, utover en bekreftelse på at 2015 blir året hvor både fritt behandlingsvalg og helse- og sykehusplanen blir lansert.
Når de regionale helseforetakene legges ned, er uavklart. Fordi, som Høie selv påpeker: «Det tar tid før ny nasjonal helse- og sykehusplan er vedtatt og virker».
Utover de to strukturgrepene, var to av de seks punkter løfter om forsterket innsats på terapeutiske områder. Det ene området er kreft. Det andre er rus og psykisk helse.
Høie vil løfte kreftomsorgen med «raskere diagnose og redusert ventetid». Her ser helseministeren til Danmark, som har tverrfaglige diagnosesentre, pakkeforløp og tett samarbeid mellom fastlege/spesialist.
PSYKISK HELSE er det andre feltet som Bent Høie vil løfte. Det skal lages en opptrappingsplan for rusfeltet, og det psykiske helsetilbudet i kommunene vil bli bygget ut.
De siste to målene til Høie handler om bedre kvalitet og pasientsikkerhet, samt styring av IKT/kommunikasjon.
Det førstnevnte er et helt essensielt mål for hele helsetjenesten. Bedre IKT-løsninger ligger som en nødvendig forutsetning for utvikling av spesialisthelsetjenesten, og for bedre samspill mellom første- og andrelinjetjenesten. 
HELSE- OG OMSORGSMINISTER Bent Høies politiske prosjekt kan ikke misforstås. Pasientene står i fokus. Høie ønsker – dypt og inderlig – at pasientene skal få være med å bestemme. Det er nesten så det tipper over.
14 ganger i talen nevnte Høie ordet «lege» i en eller annen form. Sykepleier-et-eller-annet ble kun nevnt én gang. Så kan man stille spørsmål om dette er – eller bør gjøres – til et problem?
Vel. Den særdeles enkle gjennomgangen av Høies ordvalg forteller i alle fall noe om hva – og hvem – helseministeren vektlegger i spesialisthelsetjenesten.
DET gjorde talen både tydelig – og god.
Samtidig må man kunne stille spørsmål ved om Bent Høie har tatt vel mye «Møllers Pasient-tran».  Det er grenser for hva pasienten kan bidra med.
Noen må faktisk gjøre en jobb for at pasientene skal få den best tilgjengelige behandlingen. Det er fagfolkene i helsetjenesten, og det må heller ikke ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet glemme.