Norske barneavdelinger stryker på diabetesbehandling

– Resultatene er dårlige og bekymringsfulle, sier Torild Skrivarhaug, barnelege og faglig leder for Barnediabetesregisteret (BDR).

BDR registrerer alle barn og ungdom med nyoppdaget diabetes, i tillegg til å måle kvaliteten på diabetesbehandlingen. Det gjøres ved hjelp av internasjonale standarder for blodsukkerkontroll. For barn og ungdom er behandlingsmålene for langtidsblodsukker (HbA1c) satt til å være under 7,5 prosent.

I Norge oppnådde i gjennomsnitt bare 18 prosent av pasientene dette målet. Resten av diabetesbarna, over 80 prosent, hadde høyere blodsukker enn det som er trygt.

Det var Diabetesforbundet som først omtalte resultatene.

– Pasientene som ikke når behandlingsmålene har økt risiko for å utvikle senkomplikasjoner som øyeskade, nyresvikt, nerveskader og tidlig død, sier Skrivarhaug.

Store forskjeller
For første gang er det offentliggjort resultater fra de ulike barneavdelingene i Norge. Tallene avdekker store forskjeller fra sykehus til sykehus.

Sykehuset Innlandet HF, divisjon Lillehammer, kan vise til de beste resultatene. Her oppnådde over 30 prosent av pasientene behandlingsmålene. Barneavdelingene i Førde og Gjøvik er også blant dem som scorer over gjennomsnittet.

– Lillehammer bruker ressursene sine godt. Der er alltid både lege og sykepleier til stede på diabeteskontrollene, og alle konsultasjoner varer 45 minutter. De har jobbet bevisst med dette, forklarer Skrivarhaug.  

Telemark: Vi jobber med å bli bedre                    
I andre enden av skalaen finner vi blant annet barneavdelingene i Elverum, Kristiansund og Telemark. Ved Sykehuset Telemark oppnår bare 12 prosent av pasientene behandlingsmålene.

– Vi er ikke fornøyd med resultatene og er godt i gang med kvalitetsforbedringsarbeid. De siste årene har det vært litt diskontinuitet både på sykepleier- og legesiden, som har virket inn. Derfor jobber vi med å forbedre måten vi organiserer arbeidet vårt på, sier overlege Kristin Hodnekvam ved barneavdelingen på Sykehuset Telemark.

Hun sier de har forbedringsmuligheter både i å gi pasientene bedre informasjon ved innleggelse, og periodevis tettere oppfølging på poliklinikken. Hun synes resultatene fra kvalitetsregisteret er nyttige.

– Det viser hva som ikke fungerer, og gir oss en ekstra puff til å gjøre noe med det, sier Hodnekvam, som ikke mener forskjellene mellom sykehusene er så store.

– Resultatene viser at alle sliter med å oppfylle de ideelle, medisinske målene.   

Dårligere enn nabolandene
Norge sliter mer enn andre europeiske land, og har dårligere resultater enn både Sverige, Danmark og Tyskland.  Det gjør at generalsekretær i Diabetesforbundet, Bjørnar Allgot, er bekymret.

– Det er ikke akseptabelt at det er så store forskjeller, og det er bra at dette avdekkes slik at sykehusene kan lære av de beste. Vi gjør det dårligere enn andre land, selv om de tekniske hjelpemidlene og insulinet er det samme. Mye ligger i å gi god opplæring til foreldre og barn, sier Allgot.

På én barneavdeling i Växsjö i Sverige når 70 prosent av barna behandlingsmålene.  Skrivarhaug mener vi har mye å lære av svenskene, som de to siste årene har jobbet målrettet med å øke kvaliteteten på diabetesteamene som behandler barn og ungdom.

Mangel på tid og ressurser
Barnelegen mener det er satt av for lite tid og ressurser til denne pasientgruppen på norske barneavdelinger.

– Diabetes type 1 er en veldig krevende sykdom, som krever tett oppfølging av pasientgruppen. Det er foreldre og barn som står for den daglige behandlingen, mens leger og sykepleiere har en viktig støttefunksjon i å gi opplæring, råd, veiledning og motivasjon.

– Hva bør gjøres for å oppnå bedre resultater i Norge?

– Det er anbefalt at diabetesbehandling av barn skal skje i tverrfaglige team som består av barneleger, diabetessykepleiere, psykolog, ernæringsfysiolog og sosionom. Det er viktig at det legges til rette for at behandlerne har felles møter og kan fungere som et team.  Hvis helsepersonell snakker med én tydelig stemme, oppnår man bedre behandlingsresultater, sier barnelegen.

– For stor frykt for lavt blodsukker
Hun mener frykten for føling er for stor hos foreldre og pasienter, og etterlyser mer profesjonell veiledning rundt dette.

– Det er stor engstelse for lavt blodsukker hos mange foreldre og pasienter, som gjør at mange legger blodsukkeret bevisst høyere enn nødvendig. Det er bekymringsfullt ettersom det er det høye blodsukkeret, ikke det lave, som er farlig.

Generalsekretæren i Diabetesforeningen er enig i at det trengs bedre veiledning.  

– Foreldre som har opplevd at barna har vært nær å miste bevisstheten, føler en ikke ubegrunnet frykt. Leger, sykepleiere og psykologer må ta seg tid til samtaler med foreldrene for å diskutere den enkeltes utfordringer. Tiden til samtale har blitt skrudd ned, nå må vi skru opp, sier Allgot.