Trenger jeg avlastning?

Marit Hermansen, spesialist i allmennmedisin, fastlege, legevaktsjef og leder i Norsk forening for allmennmedisin
DEN NYE fastlegeforskriften trådte i kraft 1. januar i år. Da forskriften ble lagt fram i august i fjor, sto presidenten i Legeforeningen og helseministeren skulder ved skulder og fremsnakket en opptrapping for fastlegeordningen. Myndighetene stadfestet at fastlegen er viktig i kommunehelsetjenesten og samhandlingsreformen.
Et av samhandlingsreformens mål er å overføre oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten, men slik overføring av oppgaver har foregått i alle år. Vi utfører i dag mye og avansert behandling i primærhelsetjenesten, som tidligere bare ble utført på sykehus - uavhengig av samhandlingsreformen. En forutsetning for dette er utvikling av fag og kompetanse.
KOMPETANSEOVERFØRINGEN. Den medisinske utviklingen på sykehuset er rivende; vi finner stadig nye veier. Men dette skjer også i kommunene. Hjemmesykepleien i kommunen utfører stadig mer avansert pleie og behandling. Fastlegene koordinerer komplisert utredning og diagnostisering.
Samhandlingsreformen kan gi oss muligheten til å se kritisk på oppgaver vi i dag utfører i helsetjenesten. For eksempel kan en god del av kontrollene som i dag foregår på sykehusene, med fordel utføres av fastleger (1). Forutsetningen er godt samarbeid, klare rutiner og god kommunikasjon. Fastlegene er høyt utdannet helsepersonell spredt utover det ganske land. Det er stort sett høy stabilitet i hjemlene - og vi har lang fartstid i kommunene.
Kompetanseoverføring er nødvendig, men en slik gradvis overføring av oppgaver gir også behov for økt kapasitet. Hvordan skal vi løse det i kommunene? En godt integrert helsetjeneste med smidig kommunikasjon, kjennskap til hverandres oppgaver og gode samarbeidsarenaer er helt nødvendig for å få det til. Vi skal bli enda bedre på det vi gjør og samarbeide der det trengs.
«AVLASTERNE». Det er i denne sammenhengen jeg til stadighet leser at noen vil avlaste fastlegen. Jeg har lurt litt på begrepsbruken - hvilke assosiasjoner gir det at noen vil avlaste deg? Det gir unektelig tanker om noen som er litt hjelpeløs og utslitt; noen som bærer en for tung bør. Da må det være godt med litt avlastning.
Hvem vil avlaste fastlegene? De siste på banen er apotekene med farmasøytene i spissen. De vil avlaste fastlegene med så mangt - forskriving av enkle medisiner, tester av sykdommer og legemiddelsamtaler med pasientene. Manuellterapeutene vil avlaste oss med henvisninger, undersøkelser og sykmeldinger. Psykologene tilbyr avlastning for vanskelige samtaler, oppfølging av barn med psykiske vansker, henvisning til BUP og krisehåndtering. Frisklivssentralene vil lette byrden med livsstilsveiledning og røykavvenning. Helsesøstrene kan avlaste oss i kontakten med ungdom og forskriving av p-piller. Sykepleiere i kommunen kan drive diabeteskontroll, hjertesviktoppfølging og samtaler med kreftrammede.
Ja, da er papirarbeidet snart det eneste som er igjen?
MERARBEIDET. Fastlegen trenger et godt samarbeid med apotekene, ved at de tilbyr veiledning om de medisinene pasienten skal hente. Den farmasøytiske kompetansen i apoteket er viktig og etterspurt. Men dersom apoteket blir mer opptatt av å selge allehånde tester for sykdommer eller behandle enkle lidelser, har farmasøyten gått ut over sitt kompetanseområde. Risikoen for merarbeid på mitt kontor er overhengende.
Fastlegen trenger god kommunikasjon med samarbeidspartnere i kommunehelsetjenester. Fastlegeforskriften gir fastlegen ansvaret for å «ha oversikt over innbyggere på listen der medisinskfaglig oppfølging og koordinering er nødvendig». Erfaring tilsier at jo flere aktører rundt pasientene, desto større behov er det for at fastlegen tar telefoner, leser epikriser, deltar i tverrfaglige møter, samtaler og koordinering.
Dette gir ikke mindre arbeid for fastlegen, men forhåpentligvis gir det bedre tjenester for pasienten.
STYRKEN. Per Fugelli snakker om allmennmedisinens diamanter. Kjernen i allmennmedisinen er møtet med pasienten. Vårt fag utøves i kommunene; i konsultasjonen med pasienten og legen til stede. Vi har lang kontinuitet i lege-/pasientforholdet og følger mennesker gjennom livets faser, sykdommer og gleder. Fastlegen er snart den siste generalist.
Ved en fraksjonering av primærhelsetjenesten i spesialiserte deler, er det fare for at dette forvitrer. Da beveger vi oss i retning av en oppdelt og byråkratisert helsetjeneste. Dette taper pasienten på. Hvis vi skal løse de økte oppgavene i årene som kommer, må vi i primærhelsetjenesten rendyrke vår styrke.
Fastlegen trenger ikke avlastning, men styrking - og muligheter for godt samarbeid.
Referanse:
1) http://www.forskning.no/artikler/2013/april/353706
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2013