Legeliv: Kunsten å si nei

- I min hverdag kan jeg bidra med å si nei oftere, skriver Bente Aschim.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Bente Aschim, fastlege i Oslo/spesialist og veileder i allmennmedisin
En gammel dame, svak og sliten, sitter i sin stol dagen lang. Hun har hovne ben, vondt i ryggen - og de naturlige funksjonene er ikke helt som før. Matlysten er dårlig, besøkene er få, hun kommer seg aldri ut. Hun er fortørnet over at «ingen har undersøkt ryggen min» og «ordnet med vannlatingen». Hun opplever at hun ikke blir tatt alvorlig, at hun ikke blir undersøkt og behandlet fordi hun er gammel.
En ung tenåringsjente har fått langvarige smerter etter det som sannsynligvis var en belastningsskade i bekken/lår. Hun har vært gjennomundersøkt av spesialister og det er ikke funnet noe galt med henne. Men det er fortsatt smerter i visse stillinger. Hun kommer og lurer på hvordan hun skal følges opp: Hva skal man gjøre videre?
JA TIL DET MESTE. Disse pasientene ber om noe: Men hva er det de ber om? De ber om det de er opplært til: At man skal tas «på alvor» - og det betyr ofte ja til det meste.
Det er valgår. Løfter om endringer, forbedringer, nye tiltak slippes i mediene - både fra regjering og opposisjon. Det sies ikke nei til noe.
Og skulle det komme et nei, er det nok av protester som medfører nye ja. Prioritering, som er politikernes hovedoppgave, synes å være et fremmedord i et valgår.
PÅ TIDE Å SI NEI. Men hva med oss som fastleger? Er vi gode på prioriteringer?
Vi mottar usorterte problemstillinger fra våre listepasienter og må vurdere hvilket nivå problemet skal ivaretas på. I forskriftene står det: «… henvisninger til spesialisthelsetjenesten skal støtte faglig riktig oppgavefordeling og god samhandling mellom behandlingsnivåene».
Ikke så mye å bli klok av.
I min hverdag er det jeg kan bidra med, å si nei oftere. Det tar lengre tid å si nei. Det er en pedagogisk oppgave å forklare en pasient at et røntgenbilde ikke ville gi noe mer enn det en undersøkelse og en skikkelig sykehistorie vil. Når en pasient på 90 sitter i stolen sin hele dagen, bare løfter seg for å gå på do, trenger vi ikke røntgenbilde for å forklare at inaktivitet forsterker smertene - og at det vi kan bidra med, er hjelp til å bevege seg.
PASIENTENS BESTE. Pasienter er ikke dumme, de vil sitt eget beste. Det er en fornuftig strategi. Men de har mindre kunnskaper og erfaring enn fastlegen. Kom gjerne med forslag, så skal jeg lytte til dem. Men stol på at også jeg vil min pasient det beste. Det beste er ikke å forskyve mye til spesialisthelsetjenesten, av og til tvert imot.
Det er ikke teknologi og avanserte undersøkelser som er svaret. Og hva var spørsmålet?
- «Jeg vil gjerne vite hva det er, doktor».
- «Det er ikke bra nok med røntgen sier alle jeg kjenner, du må ha MR, det viser mye mer».
- «Jeg har aldri vært hos nevrolog med min migrene, doktor - det har mine venninner».
OPPGAVEN. Vi kan ikke forvente at vår pasient skal høre på prat om ressursmangel når de føler seg berettiget til en undersøkelse. Her må jeg som fastlege finne ut, høre etter, utforske: «Hva er det pasienten er redd for».
Det kan handle om at de er redd for svulst, for redusert kapasitet, at de ikke kan gjøre det de pleier å gjøre, at de skal bli permanent skadet.
Vi har jo blitt tutet ørene fulle av at vi må løpe til lege ved ethvert tidlig symptom som kan være tegn på noe alvorlig. Om du er ung eller gammel.
ET GODT RÅD. Jeg har bestemt meg for å trene nei-muskelen. Til den gamle damen forklarte jeg at «røntgenbildet ville vise en slitt rygg, men det vet vi allerede at du må ha i din alder».
Hun sier hun ikke kan gå fordi hun er svimmel. «Men hvis du reiser deg og holder deg i kommoden der, kan du klare å bøye knærne litt og gjenta noen ganger? Og prøve å gjøre litt mer, kanskje en bøyning mer for hver dag? Kan du forsøke det?»
Hun ser på meg: «Det var et godt råd. Billig var det også».
KJEDELIG. Jeg spurte den unge jenta om når hun sist brukte Paracet sist: «Jo, det var på skolen, brukte aldri noe hjemme.
Men når brukte hun smertestillende sist?  Jo, det var i tilvalgsfaget sist uke, fransk, det kjedeligste faget hun visste. Da trengte hun Paracet.
Vi var enige om at hun ikke trengte oppfølging i spesialisthelsetjenesten - eller hos meg.
Men hun planla å skifte skole til høsten.
Legeliv, Dagens Medisin 08/2013

Powered by Labrador CMS