Kvalitet viktigere enn ventetid

KRONIKK: Lønnsomt er ikke alltid det samme som viktig, heller ikke når det gjelder helseeffekt eller prioriteringsmål. Å slippe til markedsmekanismen i helsetjenesten, kan være å slippe reven inn i hønsegården.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Berit Bringedal

BERIT BRINGEDAL (f. 1956)

Seniorforsker ved Legeforskningsinstituttet LEFO. Har vært sekretær for Rådet for prioritering i helsetjenesten, gjesteforsker ved University of California, Berkeley og Harkness Fellow ved Harvard Medical School.Utdanning: Magistergrad i sosiologi fra UiO og doktorgrad fra UiB.Forskning: Fordeling og prioritering i helsetjenesten, sosial ulikhet i helse, styring av helsetjenesten.Forfatterskap: Artikler i vitenskapelige tidsskrift og bøker, kronikker, lærebøker.

Berit Bringedal, seniorforsker ved Legeforeningens forskningsinstitutt (LEFO)
Les også: Slik svarer Høie
TILTAK FOR Å forbedre helsetjenesten, bør vurderes etter hvilken effekt tiltakene har for å forbedre pasientenes helse, om de vil virke rettferdige, og hvor stor usikkerheten er for uønskede effekter.
Det som har størst oppmerksomhet i helsepolitikken og forvaltningen samsvarer imidlertid dårlig med dette. Det gjelder også forslaget om at private tilbydere bør behandle flere pasienter for å redusere helsekøene.
VENTETID. Redusert ventetid er ett av de viktigste temaene i den politiske retorikken, men er neppe det viktigste for å forbedre helsetjenesten.
For det første er det ikke et mål at alle køer bør være så korte som mulig. Enkelte køer bør være så korte som mulig - fordi det er stor variasjon i hvor syke disse pasientene er. Dersom vi ikke skiller mellom dette, betyr det at vi ikke prioriterer mellom høyt og lavt prioritert behandling. Det er ikke god helsepolitikk dersom en invalidiserende angst gis samme prioritet som en hammertåoperasjon, for eksempel.
HVEM BEHANDLES FØRST? Det er heller ikke et mål at ventetiden er kort dersom behandlingen er dårlig. Det er selvsagt, men ikke desto mindre nødvendig å presisere. Politisk er det en overdreven oppmerksomhet om ventetid på bekostning av å måle - og sammenligne - kvaliteten på helsetilbudene. Dette skyldes antakelig at det er langt lettere å måle ventelistelengde enn kvalitet. Men det som er enklest å måle, er ikke nødvendigvis det viktigste å måle.
For det tredje er det usikkert hvordan tiltak for å redusere køen, vil virke både når det gjelder hvilke køer som kortes ned, og effekter på andre områder. Vil eksempelvis de med høyest prioritet få behandling først? Det er ikke opplagt at det er et samsvar mellom kommersielle interesser og prioriteringsmålene, kanskje tvert imot. Da risikerer vi å etablere et system som gir raskere tilgang for lavere prioriterte tilstander.
PRIMUM NON NOCERE. Et grunnleggende prinsipp i medisinsk behandling er først og fremst ikke å gjøre skade. Det kan for eksempel bety at hvis du ikke kjenner effekten av en behandling, så ikke bruk den.
Et tilsvarende prinsipp bør gjelde for helsepolitiske tiltak også. Det er ikke et mindre problem å sløse med ressurser på system-
nivå ved å innføre tiltak som i beste fall ikke virker, i verste fall gjør skade. Kanskje burde vi ha hatt et Kunnskapssenter for styringstiltak også?
LIKHET. Det er forbausende hvor like utfordringene i helsetjenesten er mellom land på tross av vidt forskjellige helsesystemer. Utgiftskontroll, sosial ulikhet, mangelfulle kvalitetsdata, samordningsproblemer, styring på basis av innsatsfaktorer, feilprioritering - dette er like utfordringer i så vidt ulike systemer som det norske, amerikanske eller tyske.
Også tiltakene er like. Forsøk med markedslignende løsninger, økt pasientmakt og valgfrihet, insentiver for å friste sykehusene eller legene til å gå i bestemte retninger - er typiske eksempler på tiltak som de fleste lands helsepolitikere har hatt, eller har tro på, skal løse utfordringene.
FEIL STYRINGSMÅL. Men hva vet vi om effekten? Hvis vi sammenligner ulike tiltak eller systemer etter hvor mye vi får igjen i form av helseforbedring, er svaret: Nei, dette vet vi svært lite om. Det som sammenlignes og måles, er aktivitet; antall behandlinger, sengedøgn, ventetider og helseutgifter, men dette gir oss ikke informasjon om hva som er best i forhold til målet med helsetjenesten. Bare om vi bruker mye eller lite for å produsere det ukjente x.
Letingen etter de gode styringssystemene og de effektive tiltakene for å få mest mulig helseforbedring igjen for ressursbruken er omfattende, foregår i alle land, har vart i mange år, og har kommet forunderlig kort. En viktig årsak til dette er mangelen på adekvate produksjonsmål. Det er umulig å styre et system i rett retning ved hjelp av feil styringsmål.
VÆR VARSOM! Hvor viktig er reduserte ventetider? Om Høyres forslag vil virke positivt på målet om mest mulig helseforbedring, vet vi ikke. Det er grunn til varsomhet - nettopp fordi virkemiddelet kan vise seg å være svært effektivt.
Det er ikke bare ønskede resultater som realiseres effektivt under usikkerhet. Kommersielle aktører skal drive butikk. Og lønnsomt er ikke alltid det samme som viktig, heller ikke når det gjelder helseeffekt eller prioriteringsmål. Å slippe til markedsmekanismen i helsetjenesten, kan være å slippe reven inn i hønsegården.
FEIL FOKUS. Dette er imidlertid ikke det viktigste poenget her - men at fokuset er feil. Ventetider er ikke irrelevant, men å bruke mye ressurser på generell ventetidsreduksjon, er ikke fornuftig.
Derimot bør det brukes mye tid og krefter på å utvikle adekvate styringsmål. Endelig kan større oppmerksomhet om mulige negative virkninger av tiltak også dempe iveren etter å iverksette tiltak med høyst usikre konsekvenser.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin 08/2013

Powered by Labrador CMS