Raddislegene

Kritikken er ikke bare en bredside mot dagens politiske ledelse i Helse- og omsorgsdepartementet. Den rammer tverrpolitisk på Stortinget, og de siste tiårenes helsepolitiske etablissement.
Gruppen - med professor og overlege i geriatri Torgeir Bruun Wyller i spissen - har skapt en akademisk begrunnelse for en radikalisering av norsk helsetjeneste. Det er stimulerende og berikende for en offentlig debatt som i stor grad preges av konsensustenkning rundt mål og virkemidler for offentlige virksomheter.
Kjennetegnene på dagens styringsideologi i helsetjenesten analyseres godt i kronikken. Forfatterne peker på tre utviklingstrekk; ekspansjon av markeds- og statsmakt på en og samme tid, krav om lojalitet «oppover» og delegering av ansvar og dilemmaer «nedover».
KRONIKKEN er imidlertid sterkere på det man er imot enn det man er for. Hva som skal erstatte de regionale helseforetakene og sykehusstyrene - som aksjonsgruppen vil legge ned, sistnevnte med forbeholdet «i sin nåværende form» - er også uklart. Dette er også aksjonsgruppen åpen på.
Det er åpenbart behov for en kursendring i styringen av spesialisthelsetjenesten. En del ting er også på gang: Sett utenfra synes det å ha sunket inn hos politikere og direktører på ymse nivåer at store sykehusfusjoner verken er himmel på jord, eller at de kan lykkes uten investeringsmidler, felles IKT-system eller nybygg. Helsetjenesten har de siste årene i for stor grad har vært preget av ikke-medisinske mål, detaljstyring, overbyråkratisering og en oppstyltet språkføring.
AKSJONSGRUPPEN har bedt om innspill: Faglighet trenger også kritikk og korreks. En lege har ikke rett fordi hun eller han er lege. Det fremsettes et romantisk syn på legegjerningen - en virkelighetsforståelse som bygger på at dersom bare leger og andre helsearbeidere får arbeide fritt og uforstyrret, vil alle problemer forsvinne som dugg for solen. Denne argumentasjonen må gruppen arbeide med.
Artikkelforfatterne legger for dagen en tiltro til helsearbeidere som fort kan bli tolket som mistro til andre yrkesgrupper. Man peker på at legene trenger støttefunksjoner for å løse sine oppgaver for pasientene. Det er også mulig å tenke seg at andre yrkesgrupper, som økonomer og jurister, kan tilføre spesialisthelsetjenesten kompetanse som kan bedre pasientbehandlingen. Denne typen tankegods åpner forfatterne i liten grad for.
Det er liten tvil om at man også trenger måling av kvalitet mellom sykehus. Det holder ikke at leger selv mener behandlingen de gir, er god. Pasientene har krav på å få kunnskap om ventetider og resultater.
«ER vi klare til kamp?» spør Helsetjenesteaksjonen som en avslutning på kronikken. Det er kanskje et forsøk på å mobilisere kolleger til deltakelse i kampanjen, men «kampbegrepet» minner litt om en «proletariatets diktatur»-retorikk fra 1970-tallet.
Helsetjenesten er en mangefasettert og kompleks organisme. Verken verdenen eller helsetjenesten var perfekt før New public management så dagens lys.
Men helsetjenesteaksjonen har gitt de sterkeste kritikerne et ideologisk fundament, som danner et godt grunnlag for videre diskusjon og debatt om spesialisthelsetjenesten - et intellektuelt ankerfeste for de skarpeste kritikerne av norsk helsepolitikk. Det skal de ha all ære av.
Leder, Dagens Medisin 07/2013