Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Kreftmedisin: Nei, ja, nei, nei, ja

Følgetongen om kreftlegemiddelmiddelet ipilimumab (Yervoy) fikk sin foreløpige konklusjon med helseminister Jonas Gahr Støres (Ap) beslutning om å sette i gang en forskningsstudie.

Publisert: 2013-03-21 — 11.26 (Oppdatert: 2015-05-09 — 09.53)
Denne artikkelen er over syv år gammel.

Alle pasienter som kan ha nytte av medisinen, skal få den i femårsperioden prosjektet pågår.

Prioriteringer i helsetjenesten er en krevende øvelse. Det har denne saken vist oss til fulle.

DEN såkalte ekspertgruppen mente først at verken effekten, det vitenskapelige grunnlaget og mulige bivirkninger av legemiddelet, kunne tilråde bruk. Etter hvert var saken tydeligvis ikke fullt så enkel: Seksjonssjef Kristin Svanqvist i Legemiddelverket var befriende åpen i et intervju med Dagens Medisin 12. oktober i fjor: «Budskapet med Yervoy er at ingen betviler effekten, men prisen er for høy. Så enkelt er det».

Også ekspertgruppen skiftet mening – og nei ble til ja. Ipilimumab ble foreslått tatt inn i handlingsprogrammet. Da vurderte man primært effekt og ikke kostnad/nytte. I forrige uke kunngjorde helsedirektør Bjørn Guldvog beslutningen som satte sinnene i kok.

I MOTSETNING til sjeldne diagnoser som rammer relativt få, er kreft blant de mest utbredte og alvorlige sykdommer i det moderne Norge. Derfor berører og utfordrer spørsmålet om prioriteringer av kreftlegemidler og livsforlengende behandling så mange – og så intenst.

Prioriteringsspørsmål involverer dessuten de fleste aktører i offentligheten; departement, stortingspolitikere i opposisjon, fagmyndigheter, fagfolk og organisasjoner.

MAN skal ta ledere i helsetjenesten alvorlig når de uttaler at denne typen saker er vanskelige. Når man sier nei til ipilimumab, gjøres ikke det av pur ondskap. Man kan mene hva man vil om Helsedirektoratets avgjørelse, men Bjørn Guldvog skal ha ros for at han forklarte og forsvarte beslutningen for offentligheten.

Helsemyndighetene legger sin stolthet i prioriteringer i helsetjenesten: Både helseministeren og helsedirektøren snakker ofte og mye om hvor viktig det er at helsetjenestens ressurser brukes på en klok måte.

ETT POENG som ofte vektlegges av Støre og Guldvog, er at helsetjenesten må se og prioritere dem som ikke roper høyest – eller får de største medieoppslagene.

Det mest problematiske i denne saken er at det skapes et inntrykk av at dersom opinionen reiser seg og støyen er høy nok, er det mulig å presse myndighetene til å endre sin beslutning.

UNDER møtet til Rådet for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten i desember i fjor, uttrykte helseministeren at han så frem til den første saken hvor han var nødt til «å si nei».

Beslutningen om å si nei til ipilimumab, klarte Støre å holde fast på et par døgn. Da ble det for problematisk – rent politisk – å stå fast på et upopulært standpunkt. Regjeringens nei ble til et ja. Arbeiderpartiet kunne ikke leve med å si nei til livsforlengende behandling av kreftpasienter – særlig ikke i et valgår.

BÅDE fagmyndigheter og politikere må ha lov til å skifte mening. Men da må det være saklige grunner for det. Endrer man syn av taktiske grunner, undergraver man sin egen argumentasjon og idealer. Man må konstatere at dette har skjedd i spørsmålet om kreftlegemiddelmiddelet ipilimumab.

Håndteringen svekker forståelsen og legitimiteten til krevende helseprioriteringer i offentligheten. Det er synd.

Leder, Dagens Medisin 06/2013

Relaterte saker

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!