Til alt hell var de fleste helsebyråkratene på ferie den 22. juli

TORLEIV OLE ROGNUM, dr.med. og professor ved Rikshospitalet
I krisesituasjoner står det gjerne frem ledere som aksepteres av alle i kraft av erfaring, naturlig autoritet og evne til å motivere. I juli 1992 kjørte jeg med kone og fire barn til Spania i en Volvo 245. I Frankrike ble plutselig alle hovedveier blokkert av streikende yrkessjåfører. Etter ti timer i solsteiken, i et veikryss ved Lyon, kjørte vi i sikksakk mellom blokkerende vogntog nedover Rhone-dalen til vi endte langt ute på et jorde i Syd-Frankrike. Et falskt veiskilt hadde ledet hundrevis av biler ut på en krøttersti.
Klokken var to om natten. Folk ble apatiske, ga opp og la seg til å sove i bilene. Da sto det frem en mann. Han gikk fra bil til bil og forklarte en plan han hadde tenkt ut. Foretaket syntes umulig, men ved å motivere og instruere, greide denne mannen å få snudd alle bilene og få dem ut på veien igjen. Han var den lederen vi trengte i denne krisesituasjonen.
REFLEKSREAKSJONER. 22. juli-kommisjonens rapport viser at norsk helsetjeneste fungerer i krise. Akuttmedisinere, kirurger, radiologer og sykepleiere meldte seg til tjeneste midt i ferien. Det oppsto kø av folk som ville hjelpe. Det samme opplevde vi rettsmedisinere som skulle undersøke og identifisere de døde. I øyeblikkelig hjelp-situasjoner reagerer vi på refleks. Vi kan improvisere og utnytte alle ressurser til det ytterste.
I det daglige virket har norsk helsetjeneste store utfordringer. Vi fungerer i ØH- situasjoner - og i kriser. Men hva med de uverdig lange ventelistene for vanlige undersøkelser og behandlinger? En god venn i fullt arbeid ble forespeilet å gå i mange måneder med urinkateter fordi det ikke var kapasitet til en enkel behandling for prostatahypertrofi. 
Eller tenk på den urasjonelle og gammeldagse behandlingen av pasienter med hjerneslag. Mange pasienter med hjerneinfarkter kunne ved rask og kompetent behandling ha blitt spart for livslang invalidisering.
PÅ FERIE - HELDIGVIS. Nylig ble det hevdet at 4000 pasienter dør i norske sykehus hvert år på grunn av feilbehandling.  Jeg er tvilende til det tallet, men selv om man stryker en null - som jeg tror er langt mer realistisk - er det skremmende.
Finnes det noen vei ut av dette uføret? Kan vi lære noe av 22. juli-krisen? Det var ikke styrking av administrasjonen eller byråkratiske «styringsverktøy» som reddet situasjonen, men lederes og medarbeideres evne til å se løsninger. I den daglige rutinen kan slik nytenking og improvisasjon føre til krav om avviksmelding.
Til alt hell var de fleste helsebyråkratene på ferie den 22. juli. Blant annet derfor gikk det så bra. De som strømmet til i ferien sin, var fagfolkene som visste at deres innsats kunne gjøre en forskjell.
INN MED FAGFOLK! Kanskje er veien ut av hverdagskrisen i helsetjenesten at mer ansvar og myndighet overlates til fagfolk som kjenner idealene og kulturen? Det er ikke sant at en god leder kan lede hvilken som helst virksomhet. Kynismen som preger mye av næringslivet, er uegnet i helsetjenesten. Det finnes ennå idealer og etikk som er genuin for helsetjenere: motiveringen til å satse maksimalt for av og til å helbrede, ofte lindre, alltid trøste.
Før ble administrativt personale kalt legens medhjelpere. De er for en stor del erstattet av et ledersjikt av byråkrater som forlanger rapporter de kan bearbeide og levere oppover i systemet. Helsetjenerne må ofte skjære ned på pasientarbeidet for å skrive rapporter - mange aldeles meningsløse.
STOL-LEKEN. Behovet for mening er grunnleggende for de fleste av oss. Å få delta i meningsfylt arbeid, er en drivkraft som ikke kan undervurderes. På den annen side vil umyndiggjøring og lang avstand til beslutningstakere, som attpåtil oppleves som «ufaglærte», virke demotiverende og frustrerende. Dette er en viktig lærdom å ta med seg i utviklingen av norsk helsetjeneste.
Franskmannen som i nattemørket fikk bilene fra krøtterstien tilbake på rett vei, var en genial hverdagsleder med et klart mål. I hverdagen dominerer dessverre ofte maktmennesker uten andre visjoner enn selve makten. Kanskje man ved den omstruktureringen som bør komme etter 22. juli-rapporten, skulle foreta en analyse av hva som fungerte - og hvem som mobiliserte til ansvar da terroren rammet oss. Den tradisjonelle stol-leken, der ledere bare skifter plass rundt bordet der ting bestemmes - bør ikke benyttes ved denne korsvei.
Legeliv, Dagens Medisin 14/2012