Psykiatriens vanvidd

Dag Coucheron, psykiater
I DET SISTE har vi fått nok en diagnose for den terrortiltalte Anders Behring Breivik. Nei, vi har fått to. Professor Ulrik Fredrik Malt gir oss både Aspergers syndrom og Tourettes syndrom. Malt tar riktig nok sterke forbehold, men jeg er redd for at disse vil bli oversett av de fleste.
Fra før har vi to andre, som gjensidig faktisk utelukker hverandre. Hva kan vi lære av dette? Ikke bare at «de vise» er uenige - eller at de kanskje slett ikke er særlig vise.
Vi bør kunne ha lov til å trekke selve systemet i tvil.
OPP TIL DOMMEREN. Er det riktig at det finnes klart avgrensede sykdommer i psykiatrien? Hvis noen hadde påstått at det finnes tre ulike diagnoser på et hjerteinfarkt som gjensidig utelukket hverandre, ville vi naturligvis steile og be om en forklaring. Når det gjelder psykiatrien, nøyer vi oss med å heve øyenbrynene og melde at vi ikke forstår. Dommerne får avgjøre.
Hvordan har det blitt slik? Antakelig fordi psykiatrien selv har insistert på at den er en medisinsk disiplin som, også av allmennheten, skal betraktes på linje med de øvrige naturvitenskapene. I dette systemet er et hjerteinfarkt et hjerteinfarkt, og en brukket arm er akkurat det. Men kanskje er det uriktig å tro at psykiatri hovedsakelig er en naturvitenskap?
HYBRIDFAG? Kanskje er det riktigere å betrakte dette underlige og kontroversielle faget som en slags hybrid, et fag som søker sine forklaringsmodeller snart her, snart der - og der resultatene man kommer frem til, ikke alltid er sikre diagnoser, men arbeidshypoteser?
Som kliniker har jeg ingen nytte av 190 skråsikre diagnoser, der man later som om det faktisk dreier seg om spesifikke sykdommer som i medisinen for øvrig. Selv har jeg nytte av begreper som psykoser, nevroser, psykopatier, depresjoner og manisk-depressive sykdommer.
PASSER SJELDEN. At de i de offisielle diagnoselistene kalles noe annet, får så være. Jeg skriver lydig de nye navnene når jeg må, men i mitt sinn beholder jeg de betegnelsene jeg er fortrolig med og som jeg selv finner meningsfulle. Bortsett fra i ett tilfelle: Jeg har stor nytte av en eneste nymotens diagnose: Den heter «Reaksjon på alvorlig belastning» og prydes med tallet F 43.9 i vår hellige gule bok, ICD 10.
Jeg har altså nytte av seks av de cirka 190 sykdomskategoriene som både leger og psykologer er nødt til å klø seg i hodet og ryste oppgitt på hodet av, fordi de så sjelden passer med det bildet pasienten gir oss av sitt sinn, personlighet og lidelse. Dette beror på at menneskets sinn er meget komplisert og ikke kan klassifiseres i cirka 190 undergrupper. 
MEDIKALISERT VANVIDD. Tendensen er at det meste av menneskelig adferd skal diagnostiseres som sykelig. Spekteret for normalvariasjoner er innsnevret. En annen hovedgrunn til det medikaliserte vanvidd er den dominerende plassen kognitiv terapi har fått i vår bevissthet om mulige terapiformer - der vi vet at terapeutens personlighet betyr meget mer enn hvilken «retning» hun/han tilhører.
En siste tragisk faktor til den økende forvirringen er troen på at de aller fleste «sykdommene» innenfor psykiatrien først og fremst kan behandles med medisiner. At de kan gi store skader, har erfaringen allerede vist oss. Etter hvert vil nok dette bli enda mer fremtredende, er jeg redd.
Så kan man spørre seg: Hvor vil dette ende? Vil man om 200 år oppgitt hoderystende arkivere våre diagnostiske systemer? Eller har vi da 1900 ulike diagnoser? Hvem av oss vil gå fri?
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2012