Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Psykologisk oppfølging etter traumer og tap

- Få områder av psykologien har fått så stor gjennomslagskraft i folks hverdag som krisepsykologien. Den sikrer at alle som i dag opplever en alvorlig krise, i form av plutselige dødsfall eller alvorlige voldssituasjoner, vil få assistanse i etterkant, skriver Atle Dyregrov.

Annons:

DET ER 20 år siden vi startet Senter for Krisepsykologi (SfK), og i disse dager har vi jubileum. Det markeres ved at vi har kommet ut med en ny bok, «Krisepsykologi i praksis» (Fagbokforlaget), som viser noe av bredden i det arbeidet vi er engasjert i ved SfK.

Dette er arbeid med dem som rammes av katastrofer og krig, dem som rammes av ulykker, selvmord, mord, alvorlig sykdom, og dem som opplever familievold og voldtekt, og ikke minst flyktninger i Norge og internasjonalt.

Et arbeid å være stolt av
Gjennom disse 20 årene har vi skrevet flere hundre publikasjoner, bøker, bokkapitler, brosjyrer, kronikker og faglige artikler for å bidra til å utvide og utvikle forståelsen for hjelpetilbudet til dem som opplever de verst tenkelige hendelser.

Vi er stolt av det vi har fått til. Vi har opparbeidet en unik posisjon blant norske og internasjonale fagmiljø, og gjennom kurs og undervisning har vi nådd ut til nesten hver eneste krok i Norges land. Vi har nesten en tilsvarende posisjon i Sverige - og til dels i Danmark og Finland.

Gjennom våre nettsider (www.krisepsyk.no og www.kriser.no) vet vi at svært mange kommuner og fagfolk har kunnet bedre sin beredskap og kunnskap på kriseområdet.. Gjennom manualer vi har vært med å utvikle for en stiftelse vi var med å etablere i 2001, Children and War Foundation, har titusener av barn og ungdommer fått hjelp som er dokumentert å redusere psykiske plager etter krig og katastrofer. Akkurat nå er det arbeid for jordskjelvrammede barn som er hovedfokus i det internasjonale arbeidet.

Alt vi har fått til, har vi klart uten noen form for offentlig grunnfinansiering.

Kriseberedskap
Siden den spede begynnelsen tidlig i 1980-årene da flere av oss ved SfK - sammen med andre - dro dette feltet i gang, har det nå blitt en del av vår hverdag.

På den tiden ble ikke barn tatt med i begravelser og de fikk sjelden se sine nærmeste i forbindelse med dødsfall. Ingen skoler hadde beredskapsplaner som sikret ivaretakelse av elever fra skolens side om noe skjedde. Kort sagt; barn som opplevde kriser og sorg, seilte ofte sin egen sjø - uten voksne som forsto dem eller varmt støttet dem gjennom krisene de opplevde.

Da jeg i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 1985 foreslo opprettelsen av kriseteam for at mennesker som opplevde alvorlige krisesituasjoner, skulle få assistanse, fantes det ikke slike team. Mange stilte seg også uforstående til slike team. Nå er det ikke en eneste kommune med respekt for seg selv som ikke har et team på plass, selv om teamets tilstedeværelse ennå ikke garanterer for at det faglige arbeidet som utføres, er godt nok. Faktisk er kommunene nå pålagt kriseberedskap, og enda bedre: De retningslinjene vi har utarbeidet for god krisehjelp (www.kriser.no), har nå blitt mer og mer allemannseie.

Gode metoder
Fra tid til annen kommer det meldinger om at krisepsykologi ikke virker, eller det skrives om at før i tiden greide mennesker seg selv i sorg og trengte ikke faglig assistanse. Gjennom vår forskning har vi blant annet dokumentert at svært mange får store helsemessige plager etter barns død, etter selvmord, ulykker og voldshendelser. Vi har dokumentert og beskrevet hvordan faglig hjelp ikke erstatter støtte fra familie og venner, men er et viktig tillegg til slik støtte (se boken «Sosial nettverksstøtte ved dødsfall» av Kari Dyregrov og Atle Dyregrov, Fagbokforlaget, 2007). Det er ikke lenger mulig å påstå at det «går bra av seg selv» eller at nettverksstøtte er nok for alle.

Få områder av psykologien har fått så stor gjennomslagskraft i folks hverdag som krisepsykologien. Den sikrer at alle som i dag opplever en alvorlig krise, i form av plutselige dødsfall eller alvorlige voldssituasjoner, vil få assistanse i etterkant. Den psykologiske førstehjelpen skjer ikke ved at psykologer gir den, noen ganger er det slik, men den skjer ved at politi, prester, helsepersonell og andre har integrert krisepsykologisk kunnskap i sine daglige møter med de som rammes.

I tillegg har vi utviklet traumeterapeutiske metoder som både kan forebygge og avhjelpe de problemene mange opplever i etterkant. Faktisk er det slik at mennesker som utvikler en posttraumatisk stresslidelse, i etterkant av et enkelttraume har 60-80 prosent sjanse for å bli kvitt lidelsen om de får adekvat traumeterapeutisk behandling. På sorgområdet skjer samme utvikling. I moderne krisepsykologi utvikles også bedre metoder for å finne frem til dem som trenger psykologisk bistand i kjølvannet av krisehendelser, slik at de kan få best mulig hjelp.

Søvnmangel
Vi får stadig ny kunnskap som må integreres i moderne krisepsykologi. Det siste året har vi for eksempel fått flere forskningsrapporter som viser at det faktisk er gunstig for oss at vi ikke sover så godt de første dagene etter en emosjonelt opprivende hendelse. Søvnen gjør at minnene konsolideres - og det er derfor bra for oss at ikke sover godt de første nettene etter en sterk følelsesmessig belastning. Når ny kunnskap som denne blir kjent, arbeider vi med å gjøre den kjent for kriseteam, allmennleger og andre slik at det blir slutt på for tidlig bruk av sovemedisiner etter kriser.

Vår utfordring er å bruke ressurser på å utvikle en psykososial beredskap som best mulig ivaretar befolkningen i de krisesituasjonene som kan ramme de fleste av oss. Det er etter plutselige enkeltdødsfall og voldshendelser vi trenger en velfungerende psykososial beredskap som sikrer oppfølging.

Vi skal selvfølgelig også ha beredskap for de store katastrofene, men det er ikke her at produksjonen av menneskelig lidelse er størst. Det skjer ved hverdagslivets krisehendelser. Samtidig arbeider vi for å styrke nettverksstøtte fra familie og venner når krisen rammer.

Fremtiden
Vi tror at krise- og traumepsykologi vil bli et enda mer sentralt område i fremtiden. Ny kunnskap vil gjøre hjelpen bedre. Samtidig vil en økning i antallet naturkatastrofer og en konstant strøm av dagliglivets enkelthendelser og menneskeskapte ulykker og katastrofer gjøre beredskaps- og krisearbeid enda viktigere.

Spesielt på oppfølgingssiden har vi tunge løft å ta for å sikre at de som strever over tid får den spesifikke hjelpen som i dag er faglig tilgjengelig. Da kan kriserammede gjøres bedre i stand til å mestre egen hverdag og eventuelle ettervirkninger etter hendelsen. I alle år har det vært de sterke møtene med enkeltmennesker i nød som har motivert vår innsats og vi har klare mål for fremtiden: Vi ønsker å knytte til oss flere dyktige forskere og klinikere for å kunne utvikle feltet, vi ønsker å utvide gruppeaktiviteten til barn, ungdom og voksne som opplever traumer og sorg, og vi ønsker å utvikle et sorgsenter som samler kunnskap og utvikler metoder som kan hjelpe de som sliter etter de mest dramatiske tapene.

Ikke minst vil vi videreutvikle det internasjonale samarbeidet - og arbeidet med å hjelpe barn og voksne som rammes av krig og katastrofer.

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Har kontrollert helsevesenets ressursbruk i 25 år

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!