REALISTISK: Sykepleierutdanningen skal være praksisnær, profesjonsrettet og forskningsbasert. Men den må også være realistisk, skriver Kristin Alstveit Laugaland.

Vi kan miste sykepleiens kjernekompetanse

De nye forslagene til retningslinjer for sykepleierutdanningen favner bredt. Men når utdanningen blir for kompleks, risikerer vi at studentene mister det viktigste: den kliniske dømmekraften og evnen til å møte pasienten.

Publisert Sist oppdatert

I høringsutkastet til reviderte nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanningen legges det opp til en bred og kompleks kompetanseprofil. Kompetanseområder som faglig ledelse, tjenesteutvikling, innovasjon, helseteknologi og digital kompetanse trekkes frem som sentrale. Dette er i utgangspunktet positivt – helsevesenet er i rask endring, og sykepleiere må rustes for fremtiden. Men det er samtidig grunn til bekymring.

Ledelse i utdanningen? Ja – men faglig, ikke organisatorisk

Når stadig flere kompetanseområder legges inn i grunnutdanningen, risikerer vi at studentene får overfladisk kunnskap om mange ting, men ikke dybdekunnskap i det mest grunnleggende.

Helsedirektoratet foreslår å inkludere faglig ledelse i formålsparagrafen, samtidig som de bemerker at programgruppen har ønsket at det kun skal stå ledelse, med henvisning til endret oppgavefordeling og behov for tverrfaglig samarbeid. Dette gir grunn til å diskutere hva slags ledelseskompetanse som faktisk bør inngå i grunnutdanningen. Når begrepet ledelse brukes generelt, kan det lett assosieres med organisatoriske, økonomiske og personalmessige aspekter – områder som ofte krever videreutdanning og erfaring. Å forvente at nyutdannede sykepleiere skal mestre dette, kan føre til urealistiske forventninger og rolleforvirring. Det er mer relevant å vektlegge faglig ledelse i grunnutdanningen – evnen til å lede praksisnært arbeid, sikre faglig kvalitet, veilede kolleger og bidra til utvikling av tjenestene.

Digital kompetanse – hvor går grensen?

Programgruppen foreslår at sykepleierstudenter skal ha kunnskap om og kunne anvende avansert teknologi som skytjenester, kunstig intelligens og robotikk, samt reflektere kritisk rundt etiske og samfunnsmessige konsekvenser. Dette er viktige temaer, men det er urealistisk å forvente at studenter skal mestre dette i tillegg til alt annet i en grunnutdanning. Teknologi er viktig – men undervisningen må være praksisnær og realistisk.

Bredde versus dybde – hva er kjernekompetansen?

Når stadig flere kompetanseområder legges inn i grunnutdanningen, risikerer vi at studentene får overfladisk kunnskap om mange ting, men ikke dybdekunnskap i det mest grunnleggende. Dette er ikke bare et pedagogisk problem – det er et profesjonsetisk spørsmål. Hva skal sykepleie være i fremtiden? Hva er kjernekompetansen vi ikke har råd til å miste?

Variasjon i helsetjenesten – nødvendighet, ikke avvik

I § 2 andre ledd, fremheves behovet for å redusere «uønskede hendelser og variasjon». Dette er problematisk. Når variasjon nevnes i samme åndedrag som uønskede hendelser, kan det tolkes som at all variasjon er negativ – en misforståelse som risikerer å undergrave viktige aspekter ved sykepleierens faglige skjønn. I praksis er variasjon ofte nødvendig og ønskelig, nettopp fordi helsetjenesten må tilpasses individuelle behov, kontekst og kompleksitet. Dersom utdanningen vektlegger standardisering på bekostning av fleksibilitet og autonomi, står vi i fare for å miste det som gjør sykepleien til en relasjonell og situasjonsbetinget praksis.

Vi må våge å prioritere

Sykepleierutdanningen skal være praksisnær, profesjonsrettet og forskningsbasert. Men den må også være realistisk. Hvis utdanningen blir for bred og kompleks, risikerer vi å miste det som er mest verdifullt: den kliniske dømmekraften, omsorgskompetansen og evnen til å møte pasienten der han eller hun er. Det er på tide å stille spørsmålet: Hva er det viktigste vi skal lære morgendagens sykepleiere – og hva må vi våge å velge bort?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS